Teksten fins i AM 309 fol. fra 1325, og i 4 hss. fra 16. og begynnelsen av 17. årh. (jfr. NgL III s. 19). Her trykt etter NgL III s. 20-23, bygd på AM 309 fol.
    Rettarbøtene viser hertug Håkon Magnusson som selvstendig lovgiver i sitt hertugdømme (jfr. Handbok I 3 s. 177 f.). I denne gjengivelsen er enkelte bestemmelser utelatt: om straff for forskjellige fredsforstyrrelser [5-6], om syslemennenes plik til å underrette bøndene etter lagting [8], om hertugens rett til skysshester [9], om mål og vekt og om ransaking etter såkorn [12]. Art. 14-15 gir de første spor av regulær skattlegning på Opplandene. Sannsynligvis dreier det seg om den skatten som senere går under navn av vissøre (jfr. nr. 43, A. Steinnes: Gamal skatteskipnad I s. 95-99; A. Holmsen: HT 32 s. 346-49).

    Håkon, med Guds miskunn Norges hertug, sønn til kong Magnus den kronte, sender alle menn i Hedmark fylke og på Toten, dem som ser eller hører dette brev, Guds og sin hilsen.
    Vi vedgår at det er vår skyldighet og sanne vilje å kjenne våre tegner, og tenke på deres fremgang og nytte som er lagt under oss med undersåttlig skyldighet. Og av denne grunn kommer vi denne gangen hit for å se etter og ransake hva som har gått for seg en tid, eller hvilke saker som er mest nødvendige for dere. Gud gi at vi kunne gjøre noe som kunne bli dere til fremgang og nytte i fremtiden. Dere har også idelig bedt oss, etter at vi kom hit, at vi skulle tenke over de saker som kan være gagnlige for dere, og [som] til nå har stått med mindre forklaring og opplysning enn dere har hatt behov for. Og derfor har vi tenkt over dem med gode menns råd og veiledning, vår herre Jesus Kristus til sømd og oss alle til gagn, [slik] at denne vår forklaring og skipan som vi har latt sette sammen, skal gjelde for de saker som dere har bedt oss om.
    Først at vi på ny har forbudt at syslemenn eller andre rettshåndhevere som her er satt over, skal ta den sekt som hører oss til, før de som ble utsatt for krenkelse, er blitt tildømt sin rett.
    [2.] Det forbyr vi, at syslemenn eller andre rettshåndhevere eller lensmenn våger å tillate noen mann som blir stevnt for loven, å sitte hjemme, slik at den som saksøker ikke far sin rett.
    [3.] Vi vil på ingen måte tåle det at folks rett blir slått ned på grunn av bestikkelser, vennskap, eller gaver eller andre ting som ikke er sømmelige.
    [4.] Det forbyr vi også, at syslemenn eller lensmenn stevner noen bonde til lagmannen uten at lagmannen er i det lagsognet som han er satt over, og [da] likevel på den måten at bonden hjemme blir gitt [påtale for] de angjeldende saker i sin helhet, og [at] en ikke får rett av ham, før han blir stevnt. Men den lensmann som stevner [ham], skal komme til møte med ham [hos lagmannen] om han ikke har lovlig forfall, eller betale stevnefallsbot som andre menn.

[---]

    [7.] Den skipan har vi også gjort om lensmenn, at forstandige bønder skal bli tatt til det, slike som ætter fra og er kjent for god oppførsel i bygdelaget, og vil svare lov og rett mot allmuen. Men vi vil ikke at våre håndgangne menn skal ha denne oppgaven, slike som er grådige og fulle avbedrag til å legge seg etter kotkarlen, som enten kjenner lite til lovene eller slett intet.

[...]

    [10.] Men når det gjelder penningen, som dere har sagt er lite verd, så er det kjent for Gud og gode menn at den er like god nå som da den var best i vår fars dager. Og det er mest til skade for oss begge brødrene at den er lite verd, for vi tar de fleste inn. Den tid Gud gir oss å møtes, skal vi med de beste menns råd og veiledning finne utveier til at sølvomløpet kan bli til større nytte både for oss begge brødre og alle dem som bor i riket.

[...]

    [13.] Slik også når det gjelder oppnevninger [til leidangsferd], dersom det blir behov for det, da vil vi på ingen måte at flere blir oppnevnt enn vi påbyr i vårt brev, uten at noen blir syk etter at det er foretatt oppnevning. Da vil vi at en annen blir satt i stedet. Om styresmannen også vil ha en svein eller to, da skal det oppnevnes så mange bønder færre. Men vi vil ikke at bøndene skal tilføyes overlast etter at de kommer til skipet.
    [14.] Den skipan har vi også gjort, at enhver som sår mindre enn 2 markebol, skal gjøre einvirkesgjerd inntil han har et halvt markebol. Deretter skal einvirkesgjerden avta med en fjerdedel for hver øre som leien av den brukte jorda minker.
    [15.] Men den nåde og miskunn har vi gjort, at når barn mister sin far eller mor, og de alle er i ett hushold og rundt ett bord sammen med den av ektefellene som lever etter, da skal de alle gjøre en [leidangs]gjerd. Men om alle barna holder bord sammen for seg, eller de er hos andre folk, og hvert av dem eier 12 mark eller mer, da skal de alle gjøre en gjerd inntil hvert av dem ikke eier mer enn 4 mark, og da skal det ikke gjøres noen i det hele. Men om de skilles fra hverandre, skal hvert av dem som eier 12 mark eller mer, gjøre full gjerd, men hvert av dem som eier mindre, [skal gjøre] einvirkesgjerd etter den forklaring som før er gitt.
    Vi vil gjerne holde disse rettarbøter mot alle aktverdige menn, de som vil være lydige mot Gud og i rett undersåttlig skyldighet mot oss, og øke [dem] med gode ting med de beste menns råd og veiledning slik det best kan gå til for oss, uten skade for vår sømd og våre etterkommeres rettigheter. Vi takker dere vennlig for sømmelig mottaking, lydighet og underdanighet som dere har vist oss, både nå og hver gang før når vi har kommet til dere eller sendt vårt budskap til dere. Vi vil at dette brev skal liggetil vitnesbyrd i Hamar i herr biskopens og lagmannens varetekt.
    Dette brev ble gjort i Hamar da det var lidd 1293 vintrer fra vår herre Jesu Kristi fødsel, torsdagen før lille gangdag [23. april] i det 14. år av vårt hertugdømme. Herr Åke diakon, vår kansler, beseglet.