Teksten fins i to avskrifter fra ca. 1350 (jfr. NgL III s. 12). Her trykt etter NgL III nr. 2, bygd på LUB, Hist. Iit. Nr. 12 fol., med varianter fra 5th. perg. cod. 34 (før: C 21) qv.
    Bymennene kunne selv vedta slike vedtekter på sine bymøter så lenge de var i samsvar med Byloven (BI. VI 2). Det var vanlig at kongen stadfestet dem, og de fleste er følgelig overlevert med omtale av medvirkning av kongen og/eller hans rådgivere. (jfr. A. Taranger: Udsigt over den norske Rets Historie, 1898-1904 II s. 112-15). I dette tilfelle står tydeligvis formynderregjeringen for Eirik Magnusson, her kalt kongens råd, bak bestemmelsene som begrenser utlendingenes handel. Rådets linje i utenriks- og handelspolitikken brøt med kong Magnus' imøtekommende holdning overfor de tyske stedene (jfr. nr. 30) og førte til åpen strid med dem. Den endte med at rådet foreløpig måtte oppgi sin politikk overfor utenlandske kjøpmenn ved Kalmar-dommen av 1285 (nr. 35) og det store privilegiebrevet til de tyske stedene i 1294 (nr. 41). Jfr. J. Schreiner: Hanseatene (nr. 30) s. 26 ff.; H. Yrving: Kungamordet i Finderup, 1954 kap. XI, og Handbok I 3 s. 182 f.
    Senere hyvedtekter med til dels beslektede bestemmelser i nr. 59 og NgL III nr. 13, 49, 53, 54, 59. Kongelige skipaner med beslektede bestemmelser i nr. 45, 63 og NgL III nr. 15, 39, 64, 68, 70, 75, 78, 83, 86, 92, 94, 99, 102, 111, 112, 114, 115, 117, 119, 120 og NgI, 2 R I nr. 134 B.

    I vår herre Jesu Kristi navn ble dette vedtatt på bymøte i tredje styringsåret til den verdige herre kong Eirik, den kronte, på onsdag etter korsmesse om høsten [16. sept. 1282] med samtykke av hans mor, dronningen, og hertug Håkon og Jon Ragnvaldsson, som da var gjaldker i byen, og hele kongens høyeste råd og alle de andre beste menn som var i byen:
    [1.] Så er fastsatt at folk bare skal leie gårdene sine til de menn som vil svare vakthold for [dem], og ikke vil gå løs på tegnene ute [i byen].
    [2.] De utenlandske menn som sitter her om vintrene og verken fører hit mel eller malt eller rug, skal verken kjøpe smør eller skinnvare eller skrei mellom korsmessene om vinteren [14. sept.-3. mai].
    [3.] Det er også forbudt at utenlandske menn kjøper naut i bygdene. Men enhver som kjøper, er saket en halv mark sølv for hvert naut og likeledes for hver marks verdi av bukker eller sauer.
    [4.] Likeledes er også blanding av mjød og øltapping og damemungåt avskaffet.
    [5.] Levende naut og sauer skal ingen kjøpe uten han kjøper på torget. Fersk fisk skal en heller ikke kjøpe uten ved torget eller på bryggene.
    [6.] Det er forbudt for alle skomakere å kjøpe mer skinnvarer enn de forarbeider. Fett [skal de] ikke [kjøpe] mer enn de senere har bruk for.
    [7.] Likeledes syntes folk det er tungt å leve under de ulovlighetene som de [skomakerne] bevirker med hensyn til kjøp av skotøy i forhold til kjøp av skinn, mer enn det noensinne har vært. Og fordi at allmuen beklager seg svært, så er det skipet slik at når 10 huder er verd 4 (3) mark, da skal de beste nauteskinnshoser koste 2 øre, (de beste) kvinnestøvler én øre, de beste mannssko en halv øre, de beste forleister for menn 5 penninger og en ertug, de beste kvinnesko en ertug. Men alt skinnhåndverk av dette slag skal selges billigere desto dårligere det er --- [takster for tilsvarende varer i bukkeskinn og geiteskinn] ---. Men ethvert håndverksstykke av disse slag som viser seg å være av annet skinn og som ikke blir solgt hvert på sin måte som det nå ble regnet opp, så ligger det ved en halv marks sekt, og håndverksstykket er konfiskabelt. På samme måte ligger det ved [sekt] for dem som kjøper dyrere. Viser nå håndverket deres seg verre enn før, så skal det ikke bøtes for det. Men med hver halv mark som skinnvaren blir dyrere enn dette, så øker [prisen på] de beste skinnhoser med en halv ertug, og deretter skal verdien av hvert håndverksstykke falle eller øke etter den ordning som før er skrevet og skipet, og det skal aldri gjøres endring uten med råd av gjaldkeren og rådmennene. Men om de unnlater å gjøre sitt håndverk, skal de fare fra byen og svare slikt for det som lovboken vitner.
    Det skal også stå ved lag om "Hugaå" (Huså) som den verdige herre kong Magnus skipet: at det ikke skal bæres bark i den, men den [barken] skal føres ut av Vågen. ---
    [8.] Avfall og skitt fra gårdene skal ikke bæres utfor bryggene, og det skal svares sekt for det om det blir båret.
    [9.] Det var før vedtatt på bymøte med hensyn til skreddere, at ingen skal ta mer for hvert klesstykke med dobbelt sett ermer enn tolv veide penninger, og de er pliktige til å skifte ut ermene på klærne som de sømmer for folk, og ikke ta betaling for det. Men en halv ertug for klesstykker med ett sett ermer.
    [10] Gullsmedene skal ta en halv veid mark for hver glattforarbeidet mark som de lager. Skinnberederne kan, når de tilbereder 40 mårskinn, ta to øre for det, to ertuger for 40 hermelinskinn, en øre for 40 ekornskinn, og de skal selv betale alle omkostninger [ved tilberedningen]. En halv mark for den beste skinnkjortel av norrønt lammeskinn, [for kjortel av] reinkalvskinn eller for av killingskinn åtte ertuger. En mark for en skinnkjortel av de beste engelske lammeskinn, men en øre for beste skinn til hette. En mark for for til overkappe eller mantel av gode nakkeskinn. Sju (6) øre for hettefor av de beste hermelinsskinn, men en mark for beste lue av ekornskinn, og hvert av disse billigere i den grad det er dårligere. Ingen skinnkanter skal de ha til salgs. Jernsmedene skal ta fem øre for den beste stålhjelm, men 2 øre for en arbeidsøks som veier 10 merker, men halv tredje [2 ½] øre for den arbeidsøks som er beste skogøks. Beslår de en kiste på tysk vis, skal de ta en øre for hvert lispund, to ertuger for hvert lispund når de slår skipssøm av trøndsk eller valdresk jern, men en halv øre [for søm] av jerntråd, halv tredje ertug for beste dreielås. Men for utelås og dørjern og spyd, grev, plogjern, ljåer og sigder, knivblad og alt annet smått smedhåndverk skal det betales slik som det har vært fra gammelt. Kjelsmedene skal ta to øre for hvert lispund kopper som de slår, og det samme selv om de bøter en bryggekjel. Kistesnekkere [skal ta] åtte ertuger for en kiste som har to alner langt og en alen bredt lokk innvendig, [for] større og mindre i forhold til dette mål. Bøkkerne [skal ta] femten (12) veide penninger for hver gjord på et ølkar. Men for tjue (10) askers kjøreler, og derfra mindre til de er små dunker eller såer, så skal det tas 5 veide penninger for 3 gjorder på dem. For hvert kjørel som tar en bolle, en halv ertug, om han lager det, men for en halv bolles kjørel og øsebøtter 8 veide penninger. Men for en justes kjørel 5 veide penninger. Men for hvert målekar som han merker på bymøte, en talt penning. Tømmermennene skal ta [?] for hvert storhundre [120] tømmer av rett mål som han telgjer, men om han både telgjer og skaver og lager kinninger og føyer stokkene til hverandre, skal han ta atten veide øre for hvert storhundre. Men i månedslønn skal en middels dyktig håndverker [i tre og metall] ta 6 veide øre, men de beste formenn 9 (12) veide øre. Slipere [skal ta] én øre for hvert sverd når han utstyrer det med helt ny slire av nautskinn, én ertug når han bare pusser, én ertug om han setter lær på og vokser inn en stålhjelm, en halv ertug nar han polerer en hjelm. Skjoldmakere [skal ta] 8 ertuger (3 øre) for hvert korsskjold, 3 øre (8 ertuger) for et rødt skjold, en halv øre for et malt buklarebord. Barberen [skal ta] én veid penning for en årelating. Badekona skal ta en halv øre i halvårsbetaling. Bakstekona [skal ta] en halv (én) ertug for ett spann mel, men femten penninger for fint hvetemel. Møllere [skal ta] en halv ertug for ett pund malt, men 15 penninger for ett pund korn, men én ertug for ett pund hvete eller ett pund rug. Kammakere [skal ta] 8 ertuger for et storhundre alminnelige kammer. Arbeidsfolk [skal ta] én øre for et vinfat eller et 20 askers kjørel, og derfra mindre ettersom de er mindre, fem veide penninger for hvert pund tyngde eller en øltønne om de fører [dem] bryggene til ende og i byen vår, men en halv øre for hver lest som de fører opp i gårdene fra skip. Tjærebredere skal ta 2 ertuger for en tønne om de tjærebrer skip eller hus, men én øre når de tjærebrer en kirke eller spontekte hus eller tårn. Tranhandlere [skal ta] en veid penning for hver ask. Torvmenn [skal ta] en øre for 600 never alenlang torv. Skreddere skal ta én øre sølv for kjortel og overkappe om de setter snørebånd på begge ermene og ut på akslen, men for en norrøn kjortel en halv ertug, for en kåpe med dobbelt brem 15 (tjue) veide penninger. Tilskjærere skal ta 6 (fem) veide penninger for 4 stikker (10 alen). Gode engelsk luer [skal selges] for halv åttende (7) veid penning, men voksede luer for en halv veid ertug, de beste hansker for femten veide penninger, men alminnelige hansker for en halv ertug. En mark bly for 3 veide penninger. En mark lin for 8 (7) veide penninger. Silketråd skal selges for 14 øre pundet og etter det målet selv om det selges mindre, tykk silke for fem penninger og to ertuger for stikken (hver alen), men tynn silke for 5 penninger og en ertug. Men for alt annet kram skal det betales etter det som har vært fra gammelt, og så mye mindre som penningen nå er bedre enn før. Men målet for mel, gryn eller erter, salt eller nøtter skal være slik som gjaldkeren og lagmannen fastsetter, og det er rimelig at det svarer til innkjøpsprisene. All brødbaking skal foregå etter det som lovboken vitner og forklarer om kjøp.
    Men enhver som bryter noen slik bestemmelse som her er nevnt, da skal den som selger betale en halv mark sølv, og det [de varer] som kom i deres handel, skal beslaglegges for den som solgte. Huseierne skal også ha ølutsalg om de ønsker, de som eier og sitter i gården og selv eier utstyr for brygging, og likeledes de som leier og sitter i gården og har utstyr for brygging, og bollen skal selges for fem penninger og en ertug. En bolle mungåt skal koste femten (12) veide penninger eller 10 svarte så lenge de er gyldige. Men for alle andre menn, både i loft og i buer, er det forbudt å selge øl og likeledes å tappe mungåt. Og i hvilken bondes gård det forekommer, så skal bryggekjelen hans tas ut av gården om han vet [om det] og ikke vil si [det], og han skal ikke ha noe ølsalg i de neste 12 måneder. Men enhver som innretter seg på annen måte enn nå er forklart, skal dra stein og være utleg fra byen vår.