Teksten fins i orig. på perg. DAM 5, 8 - NRA. Brevet har hatt 8 segl, nr. I (erkebiskop Jon?) er borte. Rester av de andre 7 henger ved, nr. 2 Andres av Oslo, nr. 3 Jørund av Holar, nr. 4 Erlend av Færøyene, nr. 5 Arne av Skålholt, nr. 6 Arne av Stavanger, nr. 7 Narve av Bergen, nr. 8 Torfinn av Hamar. Her trykt etter No. dipl. nr. 19. Også trykt DN I nr. 69.
    Kroningseden må ses som et resultat av erkebiskop Jons bestrebelser på oppnå garantier fra formynderregjeringen for Eirik Magnusson, bl. a. for det som var vunnet i sættargjerden (nr. 29). De forpliktelsene kongen i kroningseden påtar seg som lovgiver, svarer prinsipielt til løftet i kongeeden ved konungstekja (jfr. nr. 24), men på samme måte som i nr. 7, er forpliktelsene overfor kirken sterkt fremhevet. Håkon V's kroningsed i 1299 ser derimot ikke ut til å ha inneholdt spesielle garantier for kirkens rett. Å dømme etter nr. 47 s. 226 har den antagelig vært bygd nokså direkte på hyllingseden i tronfølgeloven.

    Det være vitterlig for alle, såvel geistlige som leke i Norges rike som får se eller høre dette dokument, at i det Herrens år 1280 på festdagen for St. Svithun [2. juli] i katedralkirken i Bergen, avla den opphøyde fyrste og edle herre Eirik, av Guds nåde Norges berømmelige konge, sønn av Magnus, den tidligere konge, med hånden på evangeliene følgende ed, i nærvær av den aktverdige far og ærverdige herre Jon II, av Guds nåde erkebiskop av Nidaros, som ved å krone [ved å salve] ham til konge satte kronen på hans hode, i nærvær av hans suffraganer og mange geistlige og lekfolk: Jeg lover og sverger for Gud og Hans hellige fra nå av å overholde fred og rettferd mot Guds kirke og det folk som er meg undergitt; og, slik jeg er skyldig til det, vise biskopene og geistligheten tilbørlig ære etter den forstand som er gitt meg av Gud; og bevare ukrenkelig det som av kongene er overdratt og gitt tilbake til kirkene etter den overenskomst som er inngått mellom kirken og kongedømmet; og fjerne dårlige lover og slette sedvaner, især slike som strider mot kirkens frihet, og innstifte gode, slik vi etter våre trofaste menns råd best kan finne dem.
    [Etter den gno. oversettelsen:] Det innrømmer jeg Gud og hans hellige menn at jeg skal sørge for fred og rettferd for den hellige kirke og det folk som jeg uverdig er satt over. Biskoper og lærde menn skal jeg vise sømmelig ære etter det som jeg er skyldig og Gud gir meg forstand til, og ubrytelig overholde de ting som er gitt og skaffet tilbake til kirken av kongene slik det er samtykt mellom kirken og riket; [og jeg skal] ta bort og skipe på bedre måte urettferdige lover og dårlige sedvaner, særlig de som er imot den hellige kirkes frihet, slik vi best får råd til det av våre påliteligste menn.
    Da det før den nevnte konges kroning var tvil om kongens ed, ville den nevnte far hindre at slik tvil i fremtiden blir vakt til live, for det er jo nyttig at en ting blir kjent som, om den er ukjent eller gjenstand for tvil, kan gi anledning til strid. Han lot derfor den ed eller erklæring som kongen avla, nedskrive til evig minne i nærværende brev, og til mer fullstendig vitnesbyrd om saken hengte han v ed sitt segl sammen med seglene til de ærverdige fedre Andres av Oslo, Jørund av Holar, Erlend av Færøyene, Arne av Skålholt, Arne av Stavanger, Narve av Bergen, Torfinn av Hamar, suffraganer under Nidaroskirken. Gjort 25. juli på det nevnte sted og år.