Teksten fantes i original i Lübecks arkiv (nå i Potsdam). Her trykt etter DN V nr. 10. Kongens segl hang ved.
    Byloven av 1276 regulerte utenlandske kjøpmenns stilling i Norge. De ble underkastet samme handelslovgivning som norske bymenn og måtte i stor utstrekning bære offentlige byrder på like fot med disse. Det ser ut til at det fra tysk hold er blitt protestert mot Bl's bestemmelser, og at nedenstående privilegiebrev er et resultat av denne protesten. Det lemper for tyske kjøpmenn B1's bestemmelser om vakthold (Bl.III 4,VI 3),begrensning av handelen til hus og torg (VI 16) og skipdrått (VI 17), og gir dem i det hele deres første belagte fordeler i Norge fremfor innenlandske og andre fremmede kjøpmenn. Tidligere innrømmelser til skotske kjøpmenn i Perth-traktaten (nr. 25) og til engelske i en avtale av 1269 (DN XIX nr. 284) var ikke så vidtrekkende. Et pavebrev nevner misvekst og hunger i Norge i 1278 (DN I nr. 67), og dette kan na vært en forutsetning for innrømmelsene til de kornimporterende tyskerne. Jfr. J. Schreiner: Hanseatene og Norges nedgang, 1935 s. 23-26 og Handbok I 3 s. 107.

    Magnus, av Guds nåde Norges konge, til alle Kristi troende som får dette brev i hende, evig hilsen i Herren.
    Det sømmer seg at kongens majestet med særlige velgjerninger hedrer dem som i pålitelighet, prøvet ved lang erfaring, med største iver ønsker og sørger for kongens ære og undersåttenes gagn. På den inntrengende anmodning og begjæring fra de kloke menn, rådmennene og borgerskapet i flere av Tysklands sjøsteder, og især etter de bønner våre særlige venner, rådmennene og borgerskapet i Lübeck, har båret fram for oss i Tønsberg gjennom de forstandige og hederlige menn, herrene Henrik Steneken og Alexander, rådmenn i den nevnte by og spesielt utsendt i dette øyemed på vegne av samme by Lübeck, har vi derfor funnet det riktig til Guds ære og deres gagn å skjenke av vår gavmildhet visse immuniteter til de tysktalende kjøpmenn, gjester og tilreisende som pleier å besøke vårt rike med varer.
    [1.] For det første har vi følgelig i særlig nåde, etter råd fra vårt rikes skjønnsomme menn, innvilget at de før nevnte kjøpmenn, gjester og til reisende som ikke leier herberge for et år eller et halvt, ikke skal tvinges til nattevakter.
    [2.] Likeledes bifaller vi og godkjenner gjerne at menedere og andre beryktede personer slett ikke skal føres som vitner mot dem i rettssaker.
    [3.] Forøvrig har vi som tegn på rikere nåde og gunst innrømmet at de fritt kan kjøpe på brygger, gater og i båter alle mindre ting som på folkespråket kalles "småvarer", også huder av alle slag, bare de ikke til sammenutgjør et titall, og smør om det ikke overstiger ni lauper, hele tiden fra festen for den salige Hallvard [hallvardsmesse, 15. mai] til festen for den ærerike jomfrus opptagelse til himmelen [mariamesse fyrre, 15. aug.].
    [4.] Vi har også innrømmet at de nevnte kjøpmenn, gjester og tilreisende, skal være fri fra skipdrått med mindre skipene er så store at de virkelig krever både deres og andres hjelp. I så fall skal man vennskapelig og uten noe krav anmode om deres hjelp til dette.
    [5.] Vi har også tilstått og innrømmet velvillig at våre ombudsmenn og øvrige tjenestemenn ikke lenger enn tre dager skal kunne forby kjøpmennene å selge sine varer til hvem de vil. De nevnte tre dager skal regnes fra den tid da de nevnte kjøpmenn meddeler våre ombudsmenn og tjenestemenn at de har slikt til salgs. Innen disse dagene skal de også underrette de samme kjøpmenn om hva de vil holde tilbake til bruk for kongen til en bestemt pris. Og dette skal finne sted om det ikke kommer alminnelig forbud mot å føre varer fra sted til sted eller utføre dem.
    [6.] Videre har vi innrømmet hva vi også påbyr skal overholdes, at alle tyskere som lider skibbrudd, fritt skal inneha de av sine eiendeler som de med Guds hjelp og sitt eget arbeid kan bevare og berge. Og ingen skal med frekk dristighet våge å bemektige seg disse eiendelene, før de av dem blir regnet for oppgitt.
    [7.] Vi har også innrømmet at ingen av dem som tilbyr eller stiller skikkede kausjonister på at de skal møte for retten og adlyde dommen, skal kastes i fengsel eller lenker for noen gjeld eller forseelse, med mindre den er av en slik art at den ifølge rettferdighetens krav bør straffes med halshugging eller avhugging av en hånd.
    [8.] Forøvrig, fordi kjærligheten lærer at de som er utsatt for flest farer, bør hjelpes med størst omsorg av andre, har vi bestemt som tegn på særlig medfølelse og kjærlighet at alle som lider skibbrudd, skal ha rett til, om de ikke klarer seg med sine egne krefter, å tilkalle sa mange som de finner ønskelig av dem som befinner seg innenfor det område som på folkespråket kalles "skipreide". Men de som kommer og yter hjelp, skal etter vekten av hver lest som er blitt berget ved deres arbeid, ha så meget som seks norske øre. De er også forpliktet til, om de med rimelighet kan, å berge skipet og dets utstyr for en betaling som skal fastsettes av skjønnsomme menn som saken ikke berører. Men den som ikke kommer enda han er lovlig tilkalt, skal tvinges med lovens straff.
    Og da vi vil at alt dette skal stå fast og ikke brytes av noen sa lenge sedvanlig troskap og vennskap mot oss og våre menn blir opprettholdt, påbyr vi alle våre ombudsmenn og tjenestemenn at de ikke tankeløst skal våge å krenke de før nevnte friheter som vi i vår godhet har innrømmet, så sant de vil unngå var vrede.
    Videre, for at de som vi omfatter med særlig hengivenhet, skal bli behandlet med større heder og omsorg av våre undersåtter, har vi befalt og strengt pålagt alle dommere i vårt rike at de skal behandle lybske borgere som drar til Norge, og deres gods med særlig kjærlighet, og ære dem ved åla dem få sin rett uten vanskeligheter når de klager, men irettesette strengt dem som undertrykker dem, og gi dem all gunst og nåde over alt hvor de på rett og hederlig måte kan.
    For at denne vår vennskapelige innrømmelse og gavmildhet skal få evig fasthet og styrke, har vi latt dette skriv styrke med vårt segls vern. Gitt i Tønsberg i det Herrens år 1278, 18. juli, i det 15. år av vår regjering.