Teksten fins i original i DAM 5, 6. Dessuten fins en rekke lovbokavskrifter (jfr. NgL II s. 467-68 og DI II s. 147) av en etter alt å dømme offisiell gammelnorsk oversettelse. Her er tatt inn et nytt tienderegulativ, som tyde-ligvis ble vedtatt på samme møte som sættargjerden, helst etter at denne var beseglet (jfr. P. A. Munch: NFH IV 1 s. 584). Den latinske teksten er her trykt etter NgL II s. 462-67, og den gammelnorske med det nye tienderegula-tivet etter NgL II s. 474-75. Ellers trykt DI II nr. 65.
    Sættargjerden er det endelige resultat av 1270-årenes konkordatforhand-linger. Teksten samsvarer stort sett med Bergenskonkordatet av 1273 (jfr. nr. 26), men der fins visse avvik. Konkordatet av 1273 trådte aldri i kraft. Det skulle nemlig først godkjennes av paven, og han stilte - rimeligvis etter hen-stilling fra erkebiskop Jon - betingelser for godkjennelsen som kongen ikke kunne akseptere. Sættargjerden trådte derimot i kraft uten pavelig godkjen-nelse. Om forholdet mellom sættargjerden og konkordatet i 1273, se R. Keyser: NKH II s. 27 ff. og J. A. Seip: Sættargjerden (nr. 13) s. 104-119. 13 sept. 1277 ga kong Magnus kirken økte privilegier i Bergen, bl. a. i form av størle sakøreinntekter for erkebiskopen og biskopene (NgL II s. 481-83).
    Både bakgrunnen for sættargjerden og dens senere skjebne er omdiskutert, særlig gjelder dette spørsmålet om kirkens domsmyndighet, som etter alminnelig oppfatning er den viktigste bestemmelsen. Det vanlige syn i det 19. årh. var at dette var en radikal nyvinning for kirken, som den ikke klarte å opprettholde etter 1280 (jfr. R. Keyser: NKH II s. 27 ff. og 63 f.). I nyere tid er dette synet tatt opp av J. A. Seip (Sættargjerden, særlig s. 99-183). Et annet syn er at sættargjerden vesentlig var en stadfestelse og utvidelse av det som tidligere hadde vært praksis, og at den i det minste delvis beholdt sin gyldighet etter 1280 (H. Koht: HT 5 R III s. 261-276 = NM s. 119-130; C. Joys: Nidaros erkebispestol, 1955 s. 281-349 og E. Gunnes: HT 49 s. 121--158). Jfr. ellers Handbok I 3 s. 103 ff. og G. A. Blom: Kongemakt og privi-legier, 1967 s. 160 ff. og 312 ff. Jfr. også nr. 7, 8, 11-13, 15, 21, 31-33, 38 og 62.
 

    I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Amen.
    For at vissheten om det nåværende skal gi et sant og tydelig minne om fortiden til evig tid, skal alle, såvel nålevende som fremtidige, vite at det nylig var oppstått grunnlag for tvist mellom den berømmelige fyrste Magnus, av Guds nåde Norges konge, og den ærverdige far Jon, av den samme nåde erkebiskop av Nidaros, ved at samme erkebiskop hevdet at noen saker som ifølge kanonisk rett hører til det kirkelige forum, like til den nevnte konges tid ble behandlet for verdslige dommere etter gammel sedvane, noe som kirken på en måte i tålmodighet fant seg i for å unngå fare for uenighet og brudd på freden; enn videre ved at det, trolig på grunn av manglende bruk, var gjort innskrenkninger i visse av hans kir-kes privilegier, og især i privilegiet fra en viss Magnus, etter sigende Norges konge, særlig i den del av privilegiet som inneholder at den nevnte Magnus lovte seg og sitt rike til den salige Olav, konge og martyr, og som tegn på underkastelse foreskrev at kronen etter hans og enhver av hans etterføl-geres bortgang skulle ofres til den nevnte martyr i katedralkirken, dessuten i en viss forordning for riket, utstedt nettopp av den samme Magnus, som innvilget at Norges konger skulle velges og at erkebiskopen og biskopene i valget skulle ha særlige stemmer blant de øvrige velgere. Som Kristi bruds tro og omsorgsfulle forvalter, ba den ærverdige far, erkebiskopen, om at den nevnte konge måtte la alt dette tre i kraft til nytte for hans kirke. Men den ovennevnte herre konge hevdet at han hadde fyldestgjørende bevis-grunner til å svare på de ovennevnte artikler og imot erkebiskopens ford-ring, om han gikk til prosess for en rettferdig dommer, og især mot valget, underkastelsen og kroneofringen, som det neppe kunne bevises at Nidaros-kirken hadde vært i besittelse av. Det kunne betraktes som en ny art krav å kreve det av ham som hittil ikke var forsøkt og ikke blitt sedvane. Den nevnte far, erkebiskopen, overveide da på den ene siden at han ikke kunne forbigå det før omtalte uten skrupler over å være medvitende og still-tiende ha godtatt det, på den andre siden at om han reiste sak om dette, kunne det oppstå stor uro og uenighet mellom kirken og kongedømmet, noe som kunne skade mange på sjel og legeme, særlig da det ikke bare så ut til at han handlet mot folket ved å ta vekk sedvanen, men i andre ting også direkte mot kongen selv og hele rikets makt. Da han ville velge fred og enighet, vendte han seg så til den nevnte berømmelige herre konge av Guds nåde, Magnus' mildhet, som så ofte og tydelig var utvist og åpenbart både mot kirken og riket, og ba om at de seg imellom måtte bestemme slik om alle de nevnte saker at det kunne bli til større ære for Gud den all-mektige og større gagn for kirken og til frelse for deres sjeler og for hele det folk som var dem betrodd. Men da den nevnte berømmelige herre konge, i samsvar med den sedvanlige velvillige kjærlighet som han har hatt og visselig har til alt som er ære verd og især til moderkirken i Nidaros, ville smykke den med større friheter og privilegier i sin regjeringstid, lot han, som elsker av fred og dyrker av rettferd, etter mange forhandlinger fra begge sider om det nevnte, med råd og samtykke fra biskoper, baroner og kanniker fra Nidaros og de andre norske katedralkirkers kapitler, slutte følgende vennskapelige overenskomst med den nevnte far, erkebiskopen, i det Herrens år 1277 på laurentiusmesseaften [9. aug.] ved borgen i Tøns-berg i minoritterbrødrenes kirke:
    [1.] Nemlig at den nevnte erkebiskop til beste for freden, til større gagn for kirken og for å sørge for sjelenes frelse, med råd og samtykke fra sitt kapittel, i Nidaroskirkens navn, for seg selv og alle sine etterfølgere, pa kanonisk måte for evig tid ga avkall på enhver rett - om han hadde eller kunne ha noen - med hensyn til det nevnte kongevalg, underkastelse eller kroneofring, såvel når det gjaldt krav som besittelse ifølge det nevnte pri-vilegium eller andre brev eller lov eller på noen som helst måte han mente han kunne gjøre krav på det, såfremt bare alle andre rettigheter som til kommer kirken ifølge landets lover og kirkenes privilegier, alltid blir opp-rettholdt, når det bare er en igjen som på lovlig måte kan og bør etter-følge i samsvar med arveretten. Men dersom det ikke fins noen etterføl-ger ifølge arveretten, skal erkebiskopen og de øvrige biskopene bare oppnå de første og viktigste stemmer blant rikets øvrige edle og skjønnsommevelgere ved å erklære på sin samvittighet at de oppriktig vil arbeide for valg av den som de finner mest skikket for riket og rikets innbyggere.
    [2.] Men den før nevnte herre konge ga på vegne av seg selv og sine arvinger og etterfølgere til evig tid avkall på enhver rettighet - om han hittil hadde hatt noen - når det gjaldt å høre, undersøke eller avgjøre saker som angår kirken; idet han bestemt forbød alle kongens innkrevere og lovkyndige (syslemenn og lagmenn) såvel nære som fjerne, nåværende som fremtidige i hele riket, å våge å dømme i disse saker, eller under på-skudd av en eller annen sedvanerett som kongene i forgangne tider hadde hatt eller syntes å ha hatt, på noen måte blande seg inn i dem. Men for fremtiden skal kirkelige dommere fritt avgjøre slike saker, som er følgende: alle klerkers saker når de fører sak seg imellom eller blir saksøkt av lekmenn, saker om ekteskap, fødsel, patronatsrett, tiende, hellige løfter, testa-menter, særlig når det dreier seg om gaver til kirker, klostre og hellige stiftelser, vern for pilegrimer som besøker den salige Olavs eller andre norske katedralkirkers terskler, og deres saker. Likeledes saker om kirkers eiendommer, helligbrøde, mened, åger, simoni, kjetteri, frilleliv, brudd og blodskam og alt annet som på noen måte kan høre til det kirke-lige forum etter ublandet rett, med stadig forbehold om kongelig rett i disse saker overalt der det etter godkjent sedvane eller rikets lover skal betales pengebot.
    [3.] Likeledes innrømmet kongen påny og påbød at det skulle over-holdes strengt at det skal være tillatt for erkebiskopen og biskopene å til-sette skikkede personer i de kapeller som kongen har grunnlagt eller dotert, på samme måte som i andre kapeller i hans provins, uten kongens eller andre lekmenns samtykke eller presentasjon.
    [4.] Likeledes innrømmet han at ved valg av biskoper eller abbeder i Nidarosprovinsen skal ingen makt, ingen innflytelse, ingen autoritet fra konge eller fyrste komme imellom, men den skal foretrekkes som de som valget tilkommer, ved visdom og seder finner best skikket for den ledige kirke, idet de før stadfestingen melder resultatet av valget til den regjerende herre konge gjennom kannikene i vedkommende kirke eller ved et verdig og ansett sendebud, om han [kongen] da ikke selv er til stede eller på den vei den valgte vil ta til stadfestingen, slik at denne, som det er skikk, i egen person kan tre fram for kongens åsyn.
    [5.] Likeledes innrømmet han at biskoper, abbeder eller klerker ikke skal være pliktige til å dra på krigstog (leidangsferder) med kongen eller betale noe av sin eiendom til dette, om ikke en så alvorlig og åpenbar nød truer at dette kan tillates av biskopen i bispedømmet og kirkens vise menn.
    [6.] Likeledes innrømmet han på ny at det ikke skal være tillatt for kongene å forandre landets godkjente og skrevne lover og pengebøter, enten de gjelder klerker eller lekfolk, i strid med gammel sedvane, slik at det blir til tap for kirker eller klerker.
    [7.] Likeledes at det skal være tillatt for erkebiskopen og hans etter-følgere å kjøpe fugler: geirfalker, gråfalker og duefalker, slik det hittil har vært praktisert av hans forgjengere.
    [8.] Likeledes bifalt og innrømmet han at når det gjelder å gi tiende av sitt gods og sine gårder, skal kongen alltid følge de kanoniske regler.
    [9.] Likeledes at tretti lester mel kan sendes til Island på den nevnte erkebiskops vegne, når han selv synes, særlig på de tider da landets åring tillater det, uten at han av den grunn skal nektes tillatelse til å frakte andre ting.
    [10.] Likeledes innrømmet han erkebiskopen toll hvert år av ett skip som kommer fra Island til hans bispedømme (slik som brevet hans vitner).
    [11.] Likeledes innrømmet han på ny og bød at alle pilegrimer som besøker den salige Olavs og andre helgeners og de nevnte norske katedral-kirkers terskler for å tilbe, såvel innenlandske som utenlandske, skal nyte full sikkerhet, enten det er krig eller fred, både når de drar til og fra. Men de som blir funnet skyldige i utilbørlig å skade dem, skal refses av en kirke-lig dommer med den fortjente straff alt etter hva forbrytelsen krever, og om nødvendig tvinges av kongen og hans ombudsmenn og innkrevere (sys-lemenn) til å adlyde den kirkelige dommer, om da ikke en eller flere av disse pilegrimer kan antas å være speidere, og det av den grunn er berettiget å sette dem fast for a underkaste dem rettslig prøving.
    [12.] Men da den nevnte herre konge i sin regjeringstid dertil ville hedre Nidaroskirken med flere goder enn den hadde hatt til da, innrøm-met han erkebiskopen og hans etterfølgere på vegne av seg og sine etter-følgere og arvinger for all fremtid hundre mann fri og unntatt fra konge-lige krigstog og innkallinger og fra skipdrått og især fra den skatt som på folkespråket kalles leidang, slik at de av dem som kalles skutilsveiner, skal være fritatt fra det ovennevnte på samme måte som kongens menn pleier å være det og hadde det på overenskomstens tid, sammen med to andre per-soner som de selv velger fra sin husstand. De øvrige skal nyte den nevnte frihet sammen med en annen person.
    [13.] Likeledes innrømmet han enhver av biskopene, nemlig biskopene av Oslo, Bergen, Stavanger og Hamar, førti mann fri på nevnte måte, om ikke kongen og erkebiskopen og biskopene skulle finne det nødvendig å disponere annerledes på grunn av alvorlig nød for samfunnet eller på grunn av rikets forsvar, dog slik at de nevnte menn, såvel erkebiskopens som biskopenes, skal nyte den omtalte frihet straks nøden eller forsvaret opphører.
    [14.] Han innrømmet enhver sogneprest i de nevnte bispedømmer, enten han oppholder seg på landet eller i byene, at han med to personer av sin husstand skulle være fri fra den nevnte skatt som på folkespråket kalles leidang, og at den av husstanden som sognepresten finner mest uunnvær-lig, skal være fri fra kongelige krigstog.
    [15.] Likeledes innrømmet han at dersom erkebiskopens hundre nevnte menn skader hverandre når de er i den nevnte erkebiskops gård eller skip, nemlig hans eget sammen med to andre, eller hans følge, da skal de stå til rette for erkebiskopens egen domstol og straffes av ham slik forbrytelsen krever og han synes. Og i slike tilfeller skal de bøter som etter landets lover skal betales for overtredelsene, tilfalle ham, om de ikke - Gud forbyde - påfører hverandre eller andre død eller lemlestelse. I så fall tilkommer dommen med boten kongen eller hans innkrevere (syslemenn), med for-behold om passende erstatning til erkebiskopen av ærbødighet og til ære for hans nærvær. Dersom erkebiskopens nevnte hundre menn forser seg på noe annet enn de før nevnte steder, da kan den krenkede stevne den anklagede for den domstol han ønsker, enten kongens eller den nevnte fars, uhindret av forbehold om forum. Men av boten for slike forseelser skal halvparten tilfalle kongen og halvparten erkebiskopen.
    [16.] Likeledes innrømmet han at under forbud som han eller hans etterfølgere eller deres innkrevere og ombudsmenn (syslemenn eller lens-menn) har satt eller vil sette mot kjøp, salg eller transport av varer fra et sted til et annet, skal ikke, uten erkebiskopens samtykke, innbefattes bis-koper eller klerker eller lekmenn som spesielt er satt til å ta seg av deres saker, såfremt ikke utsettelsen ved å spørre om biskopenes samtykke fører til åpenbart tap eller fare for riket eller det almene vel i disse ting.
    [17.] Likeledes innrømmet han at det skulle være tillatt for erkebis-kopen å ha en mann i sin gård som slår mynt slik det bevitnes i hans brev, som er satt opp om dette.
    (Da ble det også samtykt om tiendegjerden over hele Norge med unn-tak av Hamar bispedømme, Romerike og Solør: at folk alltid skal gjøre ubeskåret tiende av gårdsleier og bryggekar, møller og skogsleier, brødov-ner og badstuer, saltkjeler, garn og nøter, slik at den som skaffer disse ting, eller leier ut, skal utrede ubeskåret tiende av leiene. Men videre skal den som leier [disse ting] til inntekt for seg, først trekke fra alt det som han legger ut og bekoster, og siden svare tiende av inntekten sin.
    Men av skipsleier skal det gjøres [tiende] på den måten at når skipet er gjort ferdig, seil og utstyr skaffet til veie, da skal det første gang gjøres tiende av to [tredje-] deler av leien, alt i første ferd og støtt siden, men en tredjedel skal settes av til utbedring av skip og utstyr.
    Av alle krøtterleier skal det gjøres tiende, 5 veide penninger av hver kuleie og av hvert melkende kyrlag, slik at den som får kuleien, eller hans ombudsmann, skal betale 5 penninger av denne i det sogn der det er leid ut. Men om ingen av de to er der, skal den utrede som leide, og like mye skal falle fra i leien for den som eier. Men osten av all den melken en får fredagen før jonsmesse, skal betales for ungfeet som før. Men av det krøt-ter som folk har til bruk for seg, slik at de ikke leier det ut, skal de utrede osten av all melken av en dag for tiende av melk og leie, og det skal være fredagen nærrnest før den første olavsmesse.
Likeledes skal det også utredes ulltiende av alle de sauer som beiter på utøyer, og av all frukt, stor og liten, skal det gjøres tiende.
    Disse tiender skal også utredes, som har vært sedvanlige og følger her: av all sæd, rug og hvete, lin og hamp, neper og erter, og skreitiende, av seler, og hvaltiende, av håkjerringtran, og all slags fisketiende, slik at alle skips-styresmenn skal være skyldige til å utrede all skreitiende av sine lotter, og de skal se til og passe på at alle av skipsmannskapet likeledes utreder fullt ut i samsvar med skipets og mannskapets lotter, [men] slik at verken kongens skrei eller landslott eller leidangsgjerden eller noen andre skyl-digheter beskjærer tienden, slik de vil garantere det med ed, selv om disse ting betales før tienden. Og det skal ordnes slik at det kommer dem til nytte som skal ta imot på Guds vegne.
    Herre biskopens tiendeskrei skal støtt følge hjellen og [med] så mange fisker i hver handel og til fradrag som lovene vitner.
    Av all veiding skal det gjøres tiende, av salt og kvernsteinsbrudd, av handelsvarer og alt slags håndverks- og ervervsarbeid, av tjære skal hver 20. ask utredes, av jern hvert 20. pund etter rett beregning.)
    Men dersom det skulle hende at det oppstår tvil om noen av artiklene i denne overenskomst, skal to skikkede personer velges til å oppklare dem, den ene av den nevnte konge, den andre av erkebiskopen eller hans etter-følgere. Dersom disse ikke kan bli enige, skal de ha fullmakt til å tilkalle en tredje, uavhengig person, og det skal gjelde som blir fastslått av disse eller to av dem.
    Denne vennskapelige overenskomst inngikk de ofte omtalte, den be-rømmelige herre konge og den ærverdige far, erkebiskopen, i nærvær av de ærverdige fedre, biskopene Andres av Oslo, Arne av Stavanger, og følgende av rikets baroner: herr Erling, herr Ragnvald, herr Andres Plytt, og herr Gaute i Tolga, herr Bjarne Erlingsson, herr Tore Håkonsson, herr Audun Hugleiksson og herr Vigleik Audunsson, og kannikene, herrene Sigvat, Erlend, Torfinn og Audun, som da var fullmektiger for den samme Nidaroskirkes kapittel, og rettslærde og skjønnsomme menn fra andre kapitler (og andre kapitlers fullmektiger, og vise og skjønnsomme menn?), som befestet denne avtale med gjensidig ed, så den kunne få fast gyldighet til evig tid, idet de i dette ga avkall på all innsigelse om forsettlig bedrag, all klage om svik mot det som var besluttet, og især full gjenopprettelse [av det som det var gitt avkall på] og alle brev som var mottatt og oppnådd mellom dem eller deres forgjengere inntil de ga avkall på det ovennevnte, og alle apostoliske begunstigelser og privilegier som er utvirket eller kan utvirkes, og ethvert annet middel i kanonisk eller sivil rett som kan føre til at nevnte overenskomst og endelige forlik hindres eller på noen måte blir forstyrret.
    Ordlyden i den ed som ble avlagt på vegne av kongen og rikets stor-menn er slik: "Med hånden på de hellige evangelier sverger jeg dette ved Gud, at alt som min herre kong Magnus har innrømmet Den hellige kirke og som er oppregnet i denne overenskomst, det skal kong Magnus over-holde og alle hans etterfølgere, og jeg skal overholde det, og alle som etter-følger meg i min stand til evig tid. Etter den forstand og visdom Gud har gitt meg, skal jeg både sørge for at denne overenskomst blir overholdt og etter evne hjelpe til at den blir iakttatt til kirkens beste. Jeg sverger denne ed ved min herre kong Magnus' sjel og alle hans etterfølgeres, så-vel hertuger og jarler som konger, ved min sjel og alle deres som skal etter-følge meg i min stand, så sant hjelpe meg Gud og dette hellige evangelium."
    Ordlyden i den ed som ble avlagt på vegne av prelatene og kapittelfull-mektigene er slik: "Med hånden på de hellige evangelier sverger jeg dette ved Gud at alt som min herre erkebiskop Jon og hans biskoper har gitt av-kall på for seg og sine etterfølgere på kirkens vegne, vil han og de overholde, og det som det i denne avtale uttrykkelig er gitt avkall på til fordel for den kongelige verdighet, vil jeg, så godt jeg kan, overholde etter den visdom og forstand Gud har gitt meg, og alle mine etterfølgere vil overholde det, og jeg vil hjelpe til at denne overenskomst overholdes og varer evig. Jeg ,sverger denne ed ved min herre, erkebiskop Jons sjel og alle hans etter-følgeres, ved min sjel og alle mine etterfølgeres, så sant hjelpe meg Gud og disse hellige evangelier."
    Til vitnesbyrd om dette lot de før nevnte biskoper, baroner og kapit-ler sine segl henge ved sammen med herre kongens og erkebiskopens segl. Gitt ved den nevnte borg på den nevnte dag og år, det 14. av den nevnte herre Magnus' regjering, ved Guds nåde Norges konge, det 10. etter den ærverdige far Jon, erkebiskop av Nidaros' vigsel..