Teksten er tatt inn i Hirdskråen (1274-77), og fins i 10 hss. fra 1300-tallet og i 2 fra 17.-18. årh., halvparten norske. Her trykt etter NgI, II s. 428-32, bygd på AM 323 fol.
    Skipanene er blitt sanksjonert i to omganger, første del på en regional sammenkomst av tjenestemenn og andre håndgangne menn i Tønsberg i begynnelsen av 1273, siste del på det store riksmøtet i Bergen følgende sommer, sammen med Bergens-konkordatet (jfr. nr. 29) og Magnus Lagabøtes tronfølgelov (nr. 26). Skipanen har særlig kildebetydning gjennom sitt administrative innhold (jfr. Handbok I 3 s. 101, 133, 145 f.).

    Her blir det fortalt om den skipan som kong Magnus Håkonsson gjorde.

    Den vinter da det var lidd 1273 vintrer fra vår herre Jesu Kristi fødsel, i det tiende styringsåret til kong Magnus, sønn til kong Håkon, da han satt i Tønsberg, stevnte han til seg alle lendmenn og stallarer, lagmenn og syslemenn fra hele Viken og Opplandene. De kom til ham ved pålsmesse om vinteren [25. jan.], og var sammen i tre uker. Og da ble de saker som her følger, fullkomment avgjort ved den troskap som de er skyldige Gud og ham:
    Først til å begynne med: at om kongen til vern for seg og landet trenger å forsvare eller angripe, i et tilfelle der han ser det høver rettelig for Gud, og med rad og veiledning av de skjønnsomste menn i landet, da skal alle lendmenn og veitslemenn til støtte for kongen holde 5 mann med våpen av en 15 marks veitsle, hver av dem i 3 måneder på egen kost, og flere om veitslen er større, ettersom beregningen faller ut, men hver syslemann skal holde 6 mann for hver tjuesesse til støtte for kongedømmet av lenet sitt [vest] til Rygjarbit, og i 3 måneder på egen kost. Begge [veitslemenn og syslemenn] skal holde [sine menn] med slike våpen som hirdmennene, gjestene eller kjertesveinene har, enhver desto mer etter som han har større antall lider, enten det trengs uten- eller innenlands. Men fra Valdres og Hallingdal 40 mann, fra Romerike 12 mann fra den sørlige halvdelen, men 10 fra den andre, fra den sørlige halvdelen av Hedmark 10 mann, men 12 fra den nordre, fra den ytre halvdelen av Hadeland 10 mann, men 12 fra den nordre, fra Gudbrandsdalen 8 mann fra hver av de to delene, fra Østerdalene 5 mann.
    Likeledes også at enhver som tar imot sysle av kongen, skal når han tar imot syslebrevet, gi kansleren et slikt [revers-] brev med seglet sitt hengende ved som her følger, for at han desto senere behøver å komme i tvil om kongens eiendommer eller visse øre i sin sysle: "Alle Guds og sine venner, dem som ser eller hører dette brev, sender N. Guds og sin hilsen. Jeg vil at dere skal vite at i den vinter da det var lidd så mange vintrer fra vår Herres fødsel - og en skal nevne hvor mange det er - og i det styringsåret til kong N. og på den dagen, ga min herre meg denne sin sysle N. for sitt herredømmes skyld, [noe] som Gud må takke ham for. Jeg lover ham til gjengjeld dette som jeg gjerne skal holde: Jeg skal verken bryte hans ed eller min mot hans tegner, som han har satt meg over, [men] heller være barmhjertig mot dem som på grunn av uvitenhet eller ovstor nød blir ilagt sekter, men være streng mot alle dem som gjør [seg skyldig] til det med ondskap og stridighet. Jeg skal ogsa være hensynsfull mot leilendingene hans slik det best sømmer seg for meg, og bygsle bort og la huse eiendommene hans vel, slik at jeg ingen andre fordeler skal ha av det, verken gaver eller underhold. Hans visse øre skal komme inn med grei utregning på den tid og det sted som min herre bestemmer, på rett måte og med rette fradrag for hans ombudsmann som han tilsetter. Men dette var da min herres visse øre, da jeg tok imot syslen - og han skal nevne den hele. Jeg skal gjøre fullt rede for den hver tolvte måned, enten den vokser eller minker, likeledes for veitsler og nedgang i [veitsler], om de forekommer, med rett utregning etter den bestemmelse som nå er omtalt. Dette lover jeg Gud og min herre ved min tro. Dette brev ble gjort i det året etter vår herre Jesu Kristi fødsel og i det styringsåret til kong N., på den Kalendae eller Nonae eller Idus."
    Likeledes også om en syslemann spør at en som har gjort seg skyldig til straff, er kommet i en annens sysle. Da er han [den sistnevnte] pliktig til å sende den mannen til den andre straks brevet hans kommer etter, og siden skal denne ordne hans sak som det før er sagt.
    Og om menn blir tatt av dage når fullt tvingende omstendigheter fører til det, da skal syslemannen snarest sende drapsmannen i grid til kongens avgjørelse med den forklaring som de for Gud vil svare for er sann. Blir en drapsmann dømt slik at han er verd mørkestove men ikke dødsstraff, da skal syslemennene sende [ham] til de steder som her følger:
    Alle sør for Svarteborg til Konghelle, men nord for Svarteborg til Valdensholm, men fra Kambo av og fra Romerike vestover til Dravn til Oslo, men utover fra Dravn og fra Telemark og helt vest til Rygjarbit til Tønsberg, og fra alle Opplandene unntatt Romerike til Mjøskastellet. Blir drapsmannen dømt til døden, da skal enhver syslemann som har latt ransake, selv skaffe bøddel, men ikke frendene [til den drepte], etter det som lovboken sier og han vil svare for Gud.
    Likeledes også at hele vår leidangen skal være budt ut til midfaste, samlet inn til påske og kommet til Tønsberg til hallvardsmesse [15. mai], og høstleidangen utbudt til vinternettene [14. okt.], samlet inn til martinsmesse [11. nov.] [og] kommet til kaupangen til jul, og landskylder med.

    Men sommeren etter holdt kong Magnus et stort høvdingmøte i Bergen. Dit kom erkebiskop Jon og alle biskopene i landet og andre høvdinger, lendmenn og alle syslemenn fra nord i landet [vest for Rygjarbit]. Da ga kongen sønnene sine høvdingnavn, Eirik kongsnavn, men Håkon hertugnavn.
    Alt dette ble da stadfestet på nytt mellom kongen og syslemennene i Viken. Men fordi at bygdene ikke er så folkerike nord i landet og det der kommer inn mindre av sekter, så ble det skipet og stadfestet slik mellom kongedømmet og syslemennene: at fra Egdafylke skal det holdes 4 mann fra hver skipreide til hjelp og sømd for kongen, med slik bestemmelse både om våpen og andre ting som det før er bestemt fra Viken, men fra Rygjafylke 3 mann fra hver skipreide, likeledes både fra Hordafylke 3 fra hver skipreide og fra Sogn 3 mann fra skipreiden, fra den sørlige delen av Firdafylke 2 mann fra skipreiden, men fra den nordre delen 3 mann fra hver skipreide, fra Sunnmøre 2 mann fra skipreiden, men fra Nordmøre 3 mann fra skipreiden, fra Romsdal 3 mann fra skipreiden, fra Trondheimen innenfor Agdenes 2 mann fra noen skipreider og 3 mann fra noen, Ira Namdalen 3 mann fra skipreiden, fra Hålogaland 4 mann fra hver skipreide. Nå syntes alle av de skjønnsomste menn som var til stede, at dette ville være til stort gagn for begge parter, men at det likevel var nødvendig at kongen ikke la mer på syslemennene til lette for seg, enn at de ikke trengte å legge til svært mye av sitt eget gods, likeledes også at syslemennene ikke måtte dra altfor mye unna kongedømmet og dets gods.
    Likeledes synes og finner vi desto mer jo lenger vi har del i det, at de som sitter over dommene, på ingen måte blir drygere til a tenke over dem enn det er behov til for dem som det blir dømt om, og de som dømmer har ansvar til. Og derfor mener vi at det sømmer seg for oss og de andre som vi setter over dommene, at fra nå av skal de dommer som ser ut til å gjelde store saker, særlig manndrap eller tap av lemmer eller liknende ting, bli nøyaktig nedskrevet. Vi venter at det vil bli til hjelp for dem som dømmer på den måten at det desto mindre blir nødvendig å eske kiv [senere] i samme sak, dessuten [at det vil bli] samtykt av dem som det dømmes om, at vanskelighetene ikke trenger til å økes på grunn av noen form for glemsomhet når det gjelder forlikssaker og dømte saker. For at det skal bli lettere for dem som skal skrive [dommene], så passer det å ha den ordning at en først skal gjøre greie for den vinter og den tid på 12 måneder da saken ble dømt, dernest hvem som dømmer og om hvem eller hva det ble dømt, og det ved navns nevnelse, og at det blir gjort greie for hvor mye hver skal motta eller betale, eller av hvilken grunn mannebøter eller sårbøter avtar eller minker, eller andre rettslorbedringer om slike omstendigheter er for hånden, eller med hvilke betalingsterminer og hvor det skal betales, på den måten som det står i kongens brevbok.