[4.] Om kongevalg.
Nå, fordi alt landsfolket skal yte kongen stor undersåttlig skyldighet, så er det nødvendig for folket at menn tar seg i vare for den store villfarelsens tåke som størstedelen av dette landsfolk har vært så sørgelig blindet av at det ikke fins døme på det i noe annet land, ettersom ymse menn har vært tatt til og kalt konger urettelig mot den hellige kong Olavs lover og all den rett som enhver bonde ville nyte av en annen med hensyn til sin arv. Ofte tjente velbårne menn dem som knapt kunne være deres sveiner, som ennå i dag kan bevitnes, enten de eller hine som de kalte sine konger, mistet mest av sin odel, og på samme vis med omsyn til mannetap. Nå, for at menn ikke skal trenge til å søke med famlende eller letende hender etter hvem som rettelig skal være konge i Norge, da være det kunngjort for alle Gulatings-menn og alle andre Norges menn at kong Håkon, sønn til kong Håkon, sønnesønn til kong Sverre, slik stadfestet og lot sette i bok på Frostating hvem som med rett lov og arv skal være Norges konge etter den hellige kong Olavs lover, med råd og samtykke av sin sønn, kong Magnus, erkebiskop Einar og andre Iydbiskoper, Iendmenn og lærde menn, stallarer og lagmenn og alle de håndgangne menn som da var til stede, og alle Frostatings-menn. Og siden kunngjorde kong Magnus, hans sønn, dette på ting i alle landsdeler, og alle Norges menn samtykte det for seg og sitt avkom overfor Norges konge og hans avkom med rett tingtak, at denne skipan som da var og nå følger her, skal stå om dette til evig tid.

[5.] Om kongen.
Den skal være konge i Norge som er den eldste ektefødte sønn til Norges konge, odelsbåren til land og tegner. Men om ektefødt sønn ikke er til, da skal den kongens sønnesønn være konge som er ektefødt. Deretter skal også kongen sønn være konge, selv om han ikke er ektefødt. Men dersom ingen slik er til og ikke noen av disse, så skal den være konge i Norge som er odelsfødt og da er nærmest i arv, og likevel kommet av kongsætt. Siden, etter kongens frafall, da er kongsemnet, alle biskopene og abbedene, hirdstjorene og alle lagmennene med hele hirden selvstevnte til å søke nord til den hellige kong Olav, hans frende. Og hirdstjorene skal nevne med seg de 12 viseste menn fra hvert bispedømme, og de skal være på ferden innen den første måned etter at de spør kongens frafall. Da skal kongsemnet la stevne alminnelig Øyrating, og der skal han tas til konge og sverge tegnene sine lov og rettferd, men de ham land og tegner. Nå, dersom noen lar seg ta til konge på annen måte enn nå er sagt, da har han og likeens hver den som følger ham i dette, forbrutt liv og gods og fred. Men dersom hirdstjorene eller hirden forsømmer denne ferd, da er de landsforrædere mot kongen, med mindre fullt tvingende forfall hindrer. Men hver oppnevnt bonde som unnlater å gjøre denne ferd, han er da saket 40 mark, men kongen skal vurdere nødvendige forfall med skjønnsomme menns råd. Men i denne ferden skal enhver fare på egen kostnad, men kongen skal yte alle dem deres kostnad som ikke før hadde kongsgods.
[6] Om kongens ed.
Men for at kongen skal vite seg å være desto mer skyldig til å holde og bøte på lovene overfor sine tegner, så skal han ha denne edsformular når han blir tatt til konge: Til det legger jeg hånden på disse helligdommer, og det kaller han Gud til vitne på, at han skal holde de lover og den rettferd som den hellige kong Olav, min frende, skipet mellom konge og bønder med samtykke av begge, og [som] andre av hans rette etterkommere har samtykt i, og med gode menns råd bøte på [lovene] etter det vett og den kraft Gud gir meg.
    Så være Gud meg hull og den hellige kong Olav, min frende. Kongen er ikke alene skyldig til å holde denne ed mot alle dem som da er på tinget, men mot alle dem som er i undersåttlig skyldighet mot ham, fødte og ufødte.

[7.] Dette er lendmennenes ed.
Da skal lendmenn og hirdstjorer sverge denne ed: Til det legger vi hånden på disse helligdommer og det tar vi Gud og den hellige kong Olav til vitne på, at vi skal være hull og tro mot kong N., både åpenbart og hemmelig. Styrke skal jeg ham og hans rike både med råd og all kraft. Holde skal vi også de eder som han har svoret overfor alt landsfolket etter det vett som Gud har gitt oss. Gud være oss hull i den grad som vi sier sant, vred i den grad som vi Iyver.

[8.] Her er bøndenes ed.
Men for at bøndene og allmuen skal vite seg desto mer undersåttlig forpliktet til hullskap og undersåttlig skyldighet og Iydighet mot kongen, så skal de sverge denne ed til kongen, så mange menn fra hvert fylke som han vil: Til det legger vi hånden på disse helligdommer og det tar vi Gud til vitne på, at vi skal være hull og tro mot N., vår konge, både åpenbart og hemmelig, med all makt og styrke, slik gode tegner skal yte en god konge all lovlig undersåttlig skyldighet med alle de lover og rettigheter som den hellige kong Olav skipet mellom konge og bønder med begges samtykke. Så være Gud og den hellige kong Olav [oss] hull i den grad som vi sier sant, vred i den grad som vi Iyver. Ikke alene de som sverger er skyldige til å svare for denne ed, men alle de som er i undersåttlig skyldighet mot kongen, fødte og ufødte, som vil nyte hans ed.