Teksten er bevart som innledning til Eldre Frostatingslov, og fins i 6 papirhss. av den tapte Codex Resenianus (1260-69). Her trykt etter NgL I s. 121-23, bygd på Arne Magnussons egenhendige avskrift AM 312 fol. Ogsåi trykt NgL IV s. 19-22.
    Loven er vedtatt med råd av et riksmøte der dcltakerne er de samme som nevnes i Håkon Håkonssons tronfølgelov, og den kan derfor tidfestes på samme måte som denne (se nr. 24). Den omtales i Hakonar saga som kong Håkons "nye lov" (Rerum Britannicarum medii ævi scriptores 8812 s. 358) og har karakter både av en alminnelig folkelov og en reformlov for Frostating. Dette er den første kjente folkelov som er utstedt i kongens navn, formet som et åpent kongebrev, rettet til alle landets innbyggere. Loven har 23 artikler utenom innledningen, med en lakune mellom 13 og 14 (jfr. A. Taranger: Tidskr. for Retsvidensk. 1928 s. 58-63). Her er tatt med den første delen av loven, som er utpreget landefredslovgivning. Slik lovgivning var begynt under kong Magnus Erlingsson (G 32, NgL I s. 19-20; F V 44-46, NgL I s. 182-83) og ført videre av kong Sverre (NgL I s. 409). Den fortsetter under kong Magnus Lagabøte (jfr. L IV, særlig kap. 12, 14). Jfr. Handbok I 3 s. 158.
    Dessuten er det tatt med noen bestemmelser som kaster lys over de økonomiske forholdene i jordbruket og som har spilt en viss rolle i diskusjonen om befolkningsutviklingen og ødegårdsdannelsen (jfr. Handbok I s. 109 og T. Schreiner: Pest og prisfall, 1948 s. 62 ff.).
    De bestemmelsene som ikke er tatt med her, dreier seg bl. a. om falsk ed, om å føre sak på tinget og om saker om eiendomsforhold.

    Kong Håkon, sønn til kong Håkon, sønnesønn til kong Sverre, sender lendmenn og lærde menn, bønder og bosittende menn, nålevende og kommende, alle Guds og sine venner, dem som bebygger Norge, Guds og sin hilsen.
    Det vil være kjent for de fleste menn hvor stor og mangfoldig skade de fleste menns ætter i landet har fått ved manndrap og avliving av de beste menn, som har vært sedvane her mer enn i de fleste andre land. Og fordi det først er farlig og skadelig over for Gud, og både til frendetap og øding av gods for folk, så er det også skammelig å høre om i de land som har gode seder, at folk her skal ha denne used for vane mer enn i noe annet land. Og derfor har vi med råd av erkebiskopen og lydbiskopene, lendmenn og lærde menn, lagmenn og andre av de viseste menn i landet overveid å minke på manndrapene.

    [1.] Til å begynne med synes det oss best at den hellige kong Olavs lover skal stå slik som han hadde skipet, selv om det ikke har vært påaktet hittil på grunn av pengegriskhet: at den som dreper en sakesløs mann, har forbrutt gods og fred. Han skal være utleg og ugild hvor han så er, både for kongen og frendene [til den døde].

[2.]               Om drapsverk.
    Men selv om vi etter fortjeneste kunne tilkjenne kongedømmet alt løsøre som banemannen eide, etter det som Frostatingsboken vitner, så har vi vist stor ettergivenhet og miskunn, så at hva enten faste eiendommer eller løsøre er tilbake [etter den utlege banemannen], da skal kongen ikke ta mer i tegngilde av gods eller eiendommer enn før har vært sedvane. Men om fast eiendom er utredet i tegngilde, da skal frendene ha rett til innløsning om de vil innløse.

[3.]             Om banemanns utlegd.
    Men om en banemann faller for kongens sverd eller den dødes frender i denne utlegd, og han eier gods etter seg, da skal frendene hans bøte fjerdeparten av mannebøtene av det godset. Men frendene skal få trygd og endelig forlik av den dødes frender.

[4.]                  Utlegd.
    Nå, om drapsmannen er i Norge, da skal frendene hans bøte fjerdeparten av mannebøtene, og den som er nærmest i slekt, en av farsfrendene og en av morsfrendene, skal stå for både å ta imot fra drapsmannens frender og likeledes å bøte til den dødes frender. Men om banemannen kommer seg bort i denne utlegd, da skal frendene hans bøte halv bot etter den første avtalen, om ikke hans gods strekker til. Arving skal heller aldri selge de eiendommer som han overtar etter den utlege, så lenge den utlege lever men betale all lovlig skyld av eiendommene om det ikke fins løsøre.

[5.]                Om utlegd.
    Nå kan den omstendighet inntreffe at kongen gir den utlege landsvist ved høvdingers bønn eller ved en annen omstendighet. Da skal han kjøpe seg i fred med kongen slik kongens miskunn er til, og bøte den halvparten av boten som sto igjen, med slike betalingsterminer som skjønnsomme menn ser at han godt kan makte. Men om han ikke vil bøte, da kan den dødes frender hevne seg på ham, selv om han er forlikt med kongen, slik at de ikke blir utlege selv om de dreper ham. Men de som tok vare på godset hans mens han var i utlegd, skal gi ham slikt tilbake som de overtok, både i eiendommer og løsøre, bortsett fra landskyld.
[6.]           Om en mann sårer en mann.
    Om en mann sårer en sakesløs mann eller krenker ham åpenbart slik at det kan kreves full rettsbot for det, og den andre eller frendene hans får hevnet seg siden, før det kommer lovbud for ham med full sikkerhet [for bøter], da er den utleg som først brøt freden, enten han får bane eller andre legemsskader, med mindre kongen og andre skjønnsomme menn synes det er andre omstendigheter ved denne saken. Men om han gir lovbud for seg med full sikkerhet, da er han fredhellig, men den andre utleg som siden dreper ham. Men selv om den mannen oppnår forlik som en gang gjorde skade på en sakesløs mann, og han gjør en slik gjerning for andre gang, og slik stoler på godset sitt eller frendene sine, og gir han igjen lovbud for seg, da skal den som det siste gang ble misgjort mot, bare ta imot forlik om han vil, selv om han [brotsmannen] er fredhellig for kongen, og ha rett til å bøte for sitt verk om han hevner seg, enten den andre dør eller livner til. Men med alle andre uboteverk skal det være slik som det før er sagt i lovene.

[7.]          Om en mann treffer på en mann.
    Nå, om en mann treffer på en mann hos en kvinne av de 7 det i lovene er bestemt at en mann kan ta til våpen for, uten å bøte for det, da skal deres sak gå slik som [lov-]boken forklarer. Men om en mann krenker en av disse [kvinner] og han blir anklaget i saken, og vil han ikke svare noe for [dette], da blir ikke den andre utleg, selv om han hevner deres skam. Nå har vi fastsatt denne skipan om manndrap og mannhelg, og den skal stå så lenge som vi finner at det høver best med råd av de viseste menn og av dem som kan komme etter oss.

[8.]             Om drap på en mann.
    Det vil være kjent for alle om den store og onde used som lenge har vært i dette landet: at dersom en mann blir tatt av dage, da vil den dødes frender ta den ut av ætten som er best, selv om han verken har visst om eller villet drapet på den døde, og de vil ikke hevne seg på den som drepte, selv om de skulle ha høve til det. Og den onde nyter således godt av sin ondskap og ulykke [som han volder], men en sakesløs må unngjelde for sin og kloke menns fredsommelighet. Og mangen mann har fått stort ættetap av dette, og vi har mistet våre beste tegner i landet, og derfor fastsetter vi for dette ubotesak og alleigemål for enhver som hevner seg på andre enn den som dreper eller råder [til drap].

[9.]                Om stjålet fe.
    Slik vitner også alle lovbøker og landslover: at den mann som stjeler en manns ku eller annet fe, han kan drepes og dødes hvor han befinner seg.

[10.]                 Om...
    Det har også ofte hendt, selv om det verken er bra eller sømmelig, at samvittighetsløse menn har rømt bort med andre menns koner, og mange har bøtt lite for det, og somme slett ingen ting. Og fordi vi venter at vise menn vurderer denne saken som større både for Gud og mennesker enn de andre [sakene], da vil vi at alle menn skal vite at de menn som blir kjent skyldige i slike ugjerninger, skal være ubotemenn både for konge og karl, kunne drepes og dødes hvor de befinner seg, og ikke kunne gravlegges i vigslet jord.

[11.]                Om en mann.
    Om en mann har kjønnslig omgang med bufe og slik forspiller sin kristendom, da skal en gjelde den mannen om han blir kjent sannskyldig i det, og siden skal han fare utleg.

[12.]    Om utlege menn som holder seg skjult i bygdene.
    Ofte har det også hendt at utlege menn har søkt ned i bygdene og at bøndene har bøtt til syslemennene for at de har gitt dem hus og hjem, og det har vært til vinning for syslemennene, men til godstap for bøndene, men de andre, som har gjort seg fortjent til refsing, har sloppet unna ustraffet. Og derfor vil vi at kongens ombudsmenn fra nå av med bøndenes hjelp skal være skyldige til å refse dem som øver slike udådsverk som nå er oppregnet, ikke mindre enn de andre som før er fastsatt i lovene. Fins det noen som fortsetter med slike pengeknep som nå er omtalt, syslemann eller årmann, at han ikke vil refse udådsmenn, selv om han kan komme til med det, da skal syslemannen ved selve verket være satt ut av den sømd som han holdt av oss, og dertil betale 12 sølvvurderte mark, og likeledes årmannen om han ikke refser. Og kongen skal ta halvparten, men bøndene halvparten.

<...>

[17.] Om ødejord dersom en mann slår eller sår [den].
    Angående den ødejord som en mann slår og ikke sår, da skal den som eier ødejorden, opprettholde budbæring og flytting av fattigfolk. Men eieren skal treffe gjensidig avtale med den som bor nærmest ødejorden etter det som skjønnsomme menn synes. Men om han både sår og slår, da skal han gjøre slik leidang som rettskafne menn blir enig om på manntallstinget.

[18.]              Om ødejorder.
    Men med hensyn til de ødejorder som folk vil bygsle bort, da skal den som eier ødejorden, selv sørge for hus og låne [alt] i 3 vintrer til den som arbeider opp jorden, eller også skal den som bygger hus og arbeider opp jorden med både åker og eng, ha [alt] vederlagsfritt i 6 vintrer, med mindre de seg i mellom blir enig om en annen avtale. Men leidang har vi ettergitt for to nev så lenge som han har [ødebruket] vederlagsfritt.

<...>

[20.]               Om arbeid.
Det er også kjent for oss at ikke av noe ødes vårt rike mer til stadighet enn av det at en ikke kan få arbeidsfolk i herredene, fordi alle vil nå fare i kjøpferder, men ingen arbeide for bøndene. Og derfor vil vi fullstendig forby at noen mann skal fare i kjøpferder, som eier mindre gods enn 3 mark. Dette forbudet skal gjelde fra påske og til mikkelsmesse hvert år, men fra mikkelsmesse og hele vinteren etterpå kan enhver fare i fred med slikt som Gud har gitt ham, enten det er mye eller lite. Men de styresmenn som tar menn med på skipene sine med mindre gods enn det nå er sagt, de skal betale 6 øre for hver av dem som inngår felag med dem.