Teksten fantes i original i Lübecks arkiv (nå Potsdam?). Her trykt etter DN V nr. 4. Håkon Unges segl hang ved.
    I Hákonar saga (nr. 19) s. 602 f. blir det fortalt at kong Håkon sommeren 1247 beslagla skip og gods for tyske kjøpmenn i Bergen, fordi norske skip tidligere var blitt ranet av daner og Iybekkere under krigføringen mellom dem i danske farvann. To bevarte brev fra kong Håkon røper livlig noteveksling mellom ham og Lubeck den følgende tid (DN V nr. 1-2). Det går fram av brevene at det tidligere er gitt lybekkerne kongelige friheter i Norge og at det nå er om å gjøre for kongen å få gjenopptatt importen av korn og malt fra Lübeck, angivelig p.g.a. dyrtid. Sagaen vil også vite at kongen har fått sin venn, keiser Fredrik II, til å gripe inn på sin side. Det kom i gang forhandlinger mellom partene, og avtalen nedenfor ble formulert av kongen. Den ble tydeligvis sendt med Bjarne Moisesson til Lübeck for godkjenning av byrådet. Dette skjedde vinteren 1250-51 (Hákonar saga s. 628 f.; jfr. P. A. Munch: NFH IV 1 s. 70-78 og Handbok I 3 s. 97 f.). Avtalen gir ellers den første sikre omtale vi kjenner til av et norsk kongsråd. Jfr. Handbok I 3 s. 155.

    Til alle Kristi troende, såvel nålevende som fremtidige, som får se eller hore dette brev, [sender] Håkon, av Guds nåde Norges konge, hilsen i alles Frelser.
    Vi vil at det skal være vitterlig for dere alle at skjønt det inntil nå har forekommet uenighet i mange henseender mellom folk fra vårt land og lybekkerne, og de har påført hverandre mange skader, har det likevel, da Herren i evangeliet sier: "Salige er de fredsommelige, for de skal kalles Guds barn", behaget oss og vårt råd og edle menn som på deres [lybekkernes] vegne er sendt til oss, at alle uoverensstemmelser og klagemål som det er kjent inntil nå har vært mellom partene, de vil vi fra nå av skal bilegges og bringes fredelig til hvile og ved vår nåde utslettes helt, idet vi vennlig opptar disse [lybekkerne] i vår nådige velvilje, dette særlig på grunn av Guds godhet og ved mellomkomst av deres trofaste vennskap, gitt av Gud, i særdeleshet da de sendte til oss sine troverdige utsendinger, nemlig den aktverdige herr J [ohannes] de Bardvic og andre, som ydmykt overlot alt det ovennevnte til vår vilje og avgjørelse. Og fordi det er godt og nyttig å forandre det som er skadelig til det bedre, har vi funnet det nødvendig at liksom denne trygge fred nå er varig befestet mellom vårt rike og deres by, slik må den også for fremtiden fast overholdes mellom våre menn og menn fra deres by, overalt der de møtes, og dette gjensidige fredsforbund bevares trofast ved Guds nåde gjennom alle tider fra nå av.
    Og derfor fastsetter vi at for fremtiden skal våre borgere og deres, over alt der de vil begi seg hen med sine varer, ha fri adgang til å komme og seile, og mottas velvillig og vennskapelig gjensidig av hverandre, og behandles fredelig med hensyn til eiendom og person.
    Vi har også bestemt at dersom det skulle hende at menn fra deres by på noe sted blir angrepet eller skadet av sine fiender, skal menn fra vårt rike, om de er til stede, være forpliktet til etter evne å beskytte og hjelpe dem som venner og brødre. Og det er fastsatt i denne fredsbestemmelse at den samme gjengave og tilsvarende hjelp skal gis våre menn.
    Forøvrig vil og innrømmer vi at kjøpmenn fra deres by som kommer til våre trakter, skal nyte samme privilegium og frihet som det beste de har hatt før i vårt rike på noe tidspunkt. Men dersom - Gud forbyde - noens fordervede frekkhet våger å bryte dette fredsforbund mellom oss, så bør ikke av denne grunn vårt fredsforbund rives i stykker eller gjøres ugyldig. Men snarere bør de som har gjort dette i frekk dristighet, enten straffes med den straff de fortjener, eller passende bøte for de tap som er forvoldt, eller de skader som er påført mennesker, slik at denne vår bestemmelse ikke desto mindre forblir fast og ukrenket.
    For at dette fredsforbund skal forbli fast og urokket, har vi latt dette skriv styrke med vårt segls vern og vår sønn, herr Håkon, den unge konges, med disse som vitner: herre konge Håkon og junker Magnus, våre sønner, herr A[rne], biskop av Bergen, og herr H[enrik], biskop av Island, herr S[igurd], abbed i St. Mikaels kloster, herr Th., abbed i St. Johannes' kloster, herr Ph[ilippus Laurentsson], vår kjære slektning, herr G[aut Jonsson] og andre av våre baroner, herr O, erkediakon i Bergen, herr O, prost, og herr B[jarne Moisesson], vår utsending, og flere andre tilstedeværende troverdige menn.
    Gitt i Bergen 6. oktober i det Herrens år 1250, det fjerde år etter var kroning.