1247; Kardinal Vilhelms erklæring om den norske kirkes friheter
Line
21 1247,16. aug. Bergen.
 

    Teksten fins i to avskrifter av Arne Magnusson. Den ene i Barth. IV (E) er tatt etter den tapte Bergens kopibok (jfr. nr. 6); forelegget for den andre (Apogr. nr. 15) er ukjent. Her trykt etter NgL I s. 450 51, bygd på Barth. IV (E) s. 370 ff. Også trykt DN VIII nr. 6 (etter Apogr.) og DI I nr. 139.
    Erklæringen fins også i 3 avskrifter av en temmelig fri gno. oversettelse, som avsvekker kirkens domsmyndighet i forhold til originalen (jfr. NgL I s. 451; J. A. Seip: Sættargjerden (nr. 13) s. 131 f.; J. Schreiner: HT 33 s. 582-; E. Gunnes: HT 49 s. 149 f.).
    Det er også bevart en forordning fra kardinal Vilhelm om helligdager og om biskopenes forhold til lokale kirkers gods og inntekter (NgL I s. 453-56; jfr. pavelig stadfesting s. 457 f.). Andre kilder til kardinal Vilhelms norske legasjon og forhandlingene mellom kongedømme og kirke i samband med Håkon Håkonssons kroning olsokdag 1247: ovenfor nr. 20; DN I nr. 30 43; DS I nr. 359; Hákonar saga (nr. 19) s. 586-606: Mattheus Parisiensis: Chronica majora (Rerum Britannicarum medii aevi scriptores [57] IV s. 612 f., 626 f., 650 f., V s. 43 f., 195, 222, 230; Sturlunga saga II (Kålunds utg., Kbh. 1906)  s. 102, 346.
    Erklæringen står sentralt i diskusjonen om utviklingen av kirkens domsmyndighet i middelalderen. På dette punkt er dens betydning og forhold til virkeligheten sterkt omdiskutert. Jfr. nr. 29 m. innl. og Handbok I 3 s. 83 f m. henv. til litt. s. 86 f.

    Vilhelm, av guddommelig miskunn biskop av Sabina, den apostoliske stols legat, til alle Kristi troende som får se dette brev, hilsen i Jesu Kristi navn
    Da vi var i Norge i egenskap av legat for Guds ords skyld og for å krone kongen, og erkebiskopen og de av hans suffraganer som kunne, var sammenkalt, og andre prelater og klerker samt rikets baroner, holdt vi mange offentlige prekener og mange forhandlingsmøter med kongen og alle de ovennevnte, og om mange artikler ble det forhandlet mellom oss og til og med disputert. Alt tatt i betraktning, fant vi kirken i Norges rike i full, rolig og uforstyrret frihet med hensyn til jurisdiksjon i alle åndelige saker, uansett hvilke personer det ble ført sak mellom, og alle klerkers saker, enten det ble reist søksmål mot dem i åndelig eller verdslig sak, på grunn av virkelig eller angivelig forbrytelse [kriminalsak] eller virkelig eller angivelig kontrakt [sivilsak]. Likeledes fant vi at den før nevnte kirke i Norges rike var i fri, fullstendig og uforstyrret besittelse av patronatsrett til alle kirker og kapeller, unntatt tre kapeller som det var sak om mellom dronningen av Norge og biskopen av Stavanger. Om dem ble det i vårt nærvær forhandlet og oppnådd enighet på følgende betingelser: at dronningen så lenge hun lever, og hennes sønner etter henne, skal ha patronatsrett til dem, men at den ikke under noen omstendigheter skal gå over til sønnesønnene, men fullstendig og fritt falle tilbake til Stavanger biskop og kirke, fordi Stavanger biskop og kirke også på overenskomstens tid var i fri og rolig besittelse av dem. Valg av biskoper og andre prelater fant vi også skjedde fritt uten at noen lekfolk ble spurt, men alene gjennom de klerker som valgretten tilkom ifølge kanonisk rett.
    Derfor formante vi angående alt dette i offentlig preken hele folket i nærvær av kongen og erkebiskopen og biskopen og de andre prelater i riket: at dersom noen har noen klage mot erkebiskopen, skal han appellere til herre paven eller hans legat, men om han har det mot biskopen, skal han klage til erkebiskopen, og om han har det mot en klerk, skal han gå til hans biskop. Men om det reises søksmål mot en lekmann i en åndelig sak, skal man klage hos biskopen i bispedømmet. Forøvrig, dersom det reises søksmål mot en lekmann i en verdslig sak, enten det er en lekmann eller en klerk som klager, skal han søke sin rett hos herre kongen eller hans dommere. Videre, dersom noen i forakt for dommer eller dom, slik det ovenfor er nevnt, med sin egen autoritet og vilje prøver å forgripe seg voldelig på en annens besittelse av urørlig gods eller rett, skal han vite at han er bundet med ekskommunikasjonens lenker. Likeledes har vi ekskommunisert samlet og enkeltvis de som der prøver å gjøre opprør mot kongen eller forstyrre rikets fred. Likeledes har vi ekskommunisert enhver som forfører en nonne til syndig utukt. Angående disse ekskommunikasjonsstraffer og andre som vi har satt i Norge, overlater vi for alltid våre fullmakter til biskopene, idet vi fastsetter at enhver som blir rammet av dem eller noen av dem og vil omvende seg til Herren og gjøre bot for synden, ham skal hans biskop etter kirkens regel meddele absolusjonens nåde.
    Gitt i Bergen 16. aug. 1247, i det femte år av herre pave Innocentius IV's pontifikat.

Line
10.08.1999 Tilrettelagt av Frode Ulvund