21 1247,16. aug. Bergen.
Teksten
fins i to avskrifter av Arne Magnusson. Den ene i Barth. IV (E) er tatt
etter den tapte Bergens kopibok (jfr. nr. 6); forelegget for den andre
(Apogr. nr. 15) er ukjent. Her trykt etter NgL I s. 450 51, bygd på
Barth. IV (E) s. 370 ff. Også trykt DN VIII nr. 6 (etter Apogr.)
og DI I nr. 139.
Erklæringen
fins også i 3 avskrifter av en temmelig fri gno. oversettelse, som
avsvekker kirkens domsmyndighet i forhold til originalen (jfr. NgL I s.
451; J. A. Seip: Sættargjerden (nr. 13) s. 131 f.; J. Schreiner:
HT 33 s. 582-; E. Gunnes: HT 49 s. 149 f.).
Det
er også bevart en forordning fra kardinal Vilhelm om helligdager
og om biskopenes forhold til lokale kirkers gods og inntekter (NgL I s.
453-56; jfr. pavelig stadfesting s. 457 f.). Andre kilder til kardinal
Vilhelms norske legasjon og forhandlingene mellom kongedømme og
kirke i samband med Håkon Håkonssons kroning olsokdag 1247:
ovenfor nr. 20; DN I nr. 30 43; DS I nr. 359; Hákonar saga (nr.
19) s. 586-606: Mattheus Parisiensis: Chronica majora (Rerum Britannicarum
medii aevi scriptores [57] IV s. 612 f., 626 f., 650 f., V s. 43 f., 195,
222, 230; Sturlunga saga II (Kålunds utg., Kbh. 1906) s. 102,
346.
Erklæringen
står sentralt i diskusjonen om utviklingen av kirkens domsmyndighet
i middelalderen. På dette punkt er dens betydning og forhold til
virkeligheten sterkt omdiskutert. Jfr. nr. 29 m. innl. og Handbok I 3 s.
83 f m. henv. til litt. s. 86 f.
Vilhelm,
av guddommelig miskunn biskop av Sabina, den apostoliske stols legat, til
alle Kristi troende som får se dette brev, hilsen i Jesu Kristi navn
Da vi
var i Norge i egenskap av legat for Guds ords skyld og for å krone
kongen, og erkebiskopen og de av hans suffraganer som kunne, var sammenkalt,
og andre prelater og klerker samt rikets baroner, holdt vi mange offentlige
prekener og mange forhandlingsmøter med kongen og alle de ovennevnte,
og om mange artikler ble det forhandlet mellom oss og til og med disputert.
Alt tatt i betraktning, fant vi kirken i Norges rike i full, rolig og uforstyrret
frihet med hensyn til jurisdiksjon i alle åndelige saker, uansett
hvilke personer det ble ført sak mellom, og alle klerkers saker,
enten det ble reist søksmål mot dem i åndelig eller
verdslig sak, på grunn av virkelig eller angivelig forbrytelse [kriminalsak]
eller virkelig eller angivelig kontrakt [sivilsak]. Likeledes fant vi at
den før nevnte kirke i Norges rike var i fri, fullstendig og uforstyrret
besittelse av patronatsrett til alle kirker og kapeller, unntatt tre kapeller
som det var sak om mellom dronningen av Norge og biskopen av Stavanger.
Om dem ble det i vårt nærvær forhandlet og oppnådd
enighet på følgende betingelser: at dronningen så lenge
hun lever, og hennes sønner etter henne, skal ha patronatsrett til
dem, men at den ikke under noen omstendigheter skal gå over til sønnesønnene,
men fullstendig og fritt falle tilbake til Stavanger biskop og kirke, fordi
Stavanger biskop og kirke også på overenskomstens tid var i
fri og rolig besittelse av dem. Valg av biskoper og andre prelater fant
vi også skjedde fritt uten at noen lekfolk ble spurt, men alene gjennom
de klerker som valgretten tilkom ifølge kanonisk rett.
Derfor
formante vi angående alt dette i offentlig preken hele folket i nærvær
av kongen og erkebiskopen og biskopen og de andre prelater i riket: at
dersom noen har noen klage mot erkebiskopen, skal han appellere til herre
paven eller hans legat, men om han har det mot biskopen, skal han klage
til erkebiskopen, og om han har det mot en klerk, skal han gå til
hans biskop. Men om det reises søksmål mot en lekmann i en
åndelig sak, skal man klage hos biskopen i bispedømmet. Forøvrig,
dersom det reises søksmål mot en lekmann i en verdslig sak,
enten det er en lekmann eller en klerk som klager, skal han søke
sin rett hos herre kongen eller hans dommere. Videre, dersom noen i forakt
for dommer eller dom, slik det ovenfor er nevnt, med sin egen autoritet
og vilje prøver å forgripe seg voldelig på en annens
besittelse av urørlig gods eller rett, skal han vite at han er bundet
med ekskommunikasjonens lenker. Likeledes har vi ekskommunisert samlet
og enkeltvis de som der prøver å gjøre opprør
mot kongen eller forstyrre rikets fred. Likeledes har vi ekskommunisert
enhver som forfører en nonne til syndig utukt. Angående disse
ekskommunikasjonsstraffer og andre som vi har satt i Norge, overlater vi
for alltid våre fullmakter til biskopene, idet vi fastsetter at enhver
som blir rammet av dem eller noen av dem og vil omvende seg til Herren
og gjøre bot for synden, ham skal hans biskop etter kirkens regel
meddele absolusjonens nåde.
Gitt
i Bergen 16. aug. 1247, i det femte år av herre pave Innocentius
IV's pontifikat. |