Teksten fins i original i DAM 26, 1 a - NRA, fra Stavanger Stiftskiste. Her trykt etter No. dipl. nr. 7. Også trykt i DN I nr. 51 og NgL I s. 448 f.
    Rester av kongens segl i grønn og rød voks henger ved i en sammenflettet rød og gul silkesnor.
    Brevet må være utstedt mellom 1226, da Åskell ble biskop (Isl. Ann. IV s. 127, V s. 186) og 1245, da Pål Vagaskalm døde (Isl. Ann. IV s. 131). Munch gjetter på høsten 1243 fordi Håkon da var i Stavanger (NFH III 3 712 n. 1). Odd Sandaaker mener derimot at innholdet passer bedre med en datering til høsten 1233, før riksmøtet i Bergen, da tvisten med Skule skulle behandles (HT 49 s. 286 ff., jfr. Hákonár saga (Det arnamagnæanske Haandskrift 81 a fol. (nr. 15) s. 473 f.).
    Håkon Håkonsson stadfestet også et annet gavebrev fra Magnus Erlingsson til kirkelige institusjoner, nemlig ett til Hovedøy og Nonneseter klostre i Oslo på andel i Djupvik-fisket på Modum (No. dipl. nr. 4). Donasjonen ble gjort i Tønsberg senest 1170 (RN I nr. 80), og brevet ble registrert på Akershus i 1622 (Akershusregisteret af 1622, utg. av G. Tank nr. 1336, 1337, 2034).

    Kong Håkon, sønn til kong Håkon, sender herr Åskell, biskop i Stavanger, N. erkediakon og alle korsbrødrene, lærde menn og lendmenn, bønder og bosittende menn, nålevende og kommende, alle Guds og sine venner, dem som ser eller hører dette brev, Guds og sin hilsen.
    Mangfoldig skyldighet krever at både mektige og ringe, de som har tatt ved kristendommen, skal hedre Gud og hans hellige kirke med alle de midler som Gud har overlatt dem. Men aller helst sømmer det seg for alle dem som Gud har opphøyet med myndighet og høvdingnavn, å støtte og styrke den til alle rette ting, men på ingen måte unndra den de ting som gode menn og Guds venner har lagt til den.
    Men vi har forøvrig hørt og likeledes sett kong Magnus' brev, som han lot gjøre til vitnesbyrd om at han ga Gud og den hellige Svithun selve byen Stavanger; og den har nå likevel en tid vært unndratt kirken, og jeg har likevel sikker kunnskap om det at den har vært unndratt med urette, fordi en slik høvding som kong Magnus var, min frende, ga og satte sitt brev og segl for. Og derfor vil jeg at alle menn skal vite at for Guds skyld og etter bønn fra herr biskop Åskell, min venn, har jeg fornyet denne gaven til den hellige Svithun, og jeg har gitt ham byen Stavanger med alle de ting som innenbys ligger og har ligget til i gammel og ny tid, så vel leidang som sakøre eller andre saker. Og fordi vi innrømmet dette til ære for Gud og til heder for hans gjeve mor, den hellige jomfru Maria, den hellige Svithun og alle Guds hellige, så lovte herr biskop Åskell meg og stadfestet fast med håndslag at kong Sverres, min farfars navn, likeledes kong Håkons, min fars navn, på samme måte mitt navn, straks Gud vil kalle meg herfra, skal alle skråsettes i den hellige Svithuns kirke og i alle kirker i hans bispedømme. Og særlig skal det bes for sjelene deres hver søndag i tolv måneder og alle våre [sjeler] i den stund Gud kaller oss til seg. Det venter jeg også at Gud og den hellige Svithun vil gi oss alle takk for [det], så vel deres sjeler som er gatt bort, som deres liv som ennå lever. Til vennskap synes jeg også jeg har handlet mot dem som rår for og kommer til å rå for kirken.
    Nå, alle de konger eller høvdinger som Gud vil skal komme til riket etter meg og som overholder denne min skipan, de vil da få takk av Gud og lønn av den hellige Svithun og de hellige menn som den kirken er helliget til. Men alle de som bryter denne gaven min eller får menn til å bryte den, enten de er større eller mindre menn i rang, de vil da være utsatt for bann fra den hellige kirke og Guds vrede. Nå, måtte Gud la oss alle overholde dette vel, til fred og Iykke i denne verden, til evig fagnad i den andre verden.
    Men disse er vitner til denne gaven: dronning Margareta, Gaut Jonsson, Pål Vågaskalm, Ivar Nev, mester Viljalm, Viljalm Bote, kongens kapellan, Johan Bulse, kongens hirdprest, og mange andre dugelige menn, lærde og leke.