Teksten fins i et lovhs. fra 1325 (AM 309 fol)., dessuten i Arne Magnussons papiravskrift av en vidisse fra 1324, og i ytterligere en papiravskrift fra 15. årh. Her trykt etter NgL I s. 444-45, bygd på AM 309 fol.
    På grunnlag av beretningen i Boglunga sogur (jfr. Det arnamagnæanske Haandskrift 81 a fol., utg. ved A. Kjær og L. Holm-Olsen, Kra. 1910-1947 s. 256) om at kong Håkon Sverresson dro til Viken sommeren 1202 og derfra sendte bud til biskopene for å forlikes med dem, blir brevet vanligvis datert 1202. Litt.: Handbok I 3 s. 65 f.; Munch NFH III s. 426 f.; A. O. Johnsen: Nidaros erkebispestol, 1955 s. 181; G. A. Blom: Kongemakt og privilegier, 1967 s. 125 ff. og L. Hamre HT 49 s. 203 ff.

    Kong Håkon sender Guds og sin hilsen til erkebiskop Eirik og alle de andre biskopene, lærde menn, alle bønder [og] bosittende menn, alle Guds og sine venner, de som ser eller hører dette brev.
    Gud gi meg å si det til dere biskoper som vil være meg til gagn og til lykke, til fred og hell for landet, og hele landslyden til befrielse, oss alle til fagnad og til nytte nå og alltid.
    Større uro og vanske og sørgelig strid har ligget over oss og vårt land i lange tider enn det som ville oppfylle vart behov om lykken fulgte. Og det er desto verre at en nesten kan si det slik at dette land er kommet aldeles i nød, med mindre Gud med sin hellige miskunn brått lar det komme bedring. For de er nesten alle falt fra som ville vokte landet og landslovene med rettferd og ville elske Gud og den hellige kirke. Men de lever igjen som både legger seg etter umåtehold og urett, fiendskap og ond vilje, og støtt vil fremme all slags samvittighetsløshet. Nå frykter verken lærde eller ulærde Gud eller gode menn. Snarere lever nå enhver som han lyster under lovløs ordning. For lovene fornedres, men ran råder, useder vokser, og seder tynes. Kvinner blir nå skjemt med vanærende leiermål og kirker brutt opp, og hele kristendommen er nå kommet til fall, med mindre Gud og gode menn legger råd til så det blir bedre. Men for å vende min tale til dere biskopene om våre saker, så har dere kjennskap til den uenighet som har vært mellom kongedømmet og dere biskopene. Og det er desto verre at mange har hatt stor fare og tyngsel av den uenigheten. Og nesten alle sier det slik at alle de vansker som har ligget over dette land i noen tid, de har oppstått fra den uenighet som har vært mellom dere [og kongedømmet].
    Nå, fordi disse tretter og styrkeprøver lenge har stått mellom oss til mye uro og mange vansker for oss, og nesten mest for den som har hatt minst del i [dem] - det er bonden som bygger landet, så bilegger vi dem nå mellom oss for Guds og den hellige kirkes skyld, og fremmer ikke lenger kappestrid eller fiendskap mellom den hellige kirke og kongedømmet. Nå vil jeg at alle menn skal ha rede på det at jeg gir opp all denne strid og trette som har vært mellom kongedømmet og biskopsdømmet, og jeg innrømmer den hellige kirke og de lærde menn all den frihet som den skal ha etter det som hellige skrifter forklarer mellom meg og dem, og den hellige kirke har hatt fra ny og gammel tid uten skade for mitt kongedømme og all kongelig heder, etter det som kardinal Nikolas skipet, og de tre konger Øystein og Sigurd og Inge lovte og svor, og kong Øysteins brev vitner, og kong Magnus stadfestet, og min far selv med sitt brev, og slik som de eder vitner som ble svoret for legaten Fidencius [Stefanus?] da jarlen reiste strid med erkebiskop Øystein om den hellige kirkes frihet. Men den og alle lærde menn innrømmer meg det til vederlag, at de skal yte meg all den heder og sømd de har plikt til å yte en lovlig konge, og som de hellige skrifter og landslovene forklarer at jeg skal ha. Nå har jeg gitt dette jaord til Gud og den hellige kirke, meg til fred og til hell, til gagn og til lykke, og hele landslyden til fagnad, nå og alltid.