I den strid som nå pågår mellom kongen på den ene siden og biskoper og prester på den andre, må enhver forstandig mann innse hvem som har rett, og hvem som er skyld i at landet vårt blir avkristnet. For de andre reiser sak mot kongen fordi de vil ta fra ham rettigheter som - om vi skal tro de hellige bøkene - mindre menn enn han ellers har. De preker for folk at dette er å ødelegge kristendommen, og sier at kongen vil gjøre landet hedensk. Men han vil bare holde fast ved og verne om det som Gud har pålagt ham, og kongedømmet, og som han må svare for om han ikke våker over det. Av slikt kan en skjønne at det er kjettersk tale de kommer med, for de kaller det rett som er vrangt, og det vrangt som er rett.
Vi har stadig hørt disse mennene si til sin unnskyldning at kongene skal ha gitt fra seg denne makt (over kirken) og gitt den over til dem. Men det må vel alle forstå som Gud har gitt litt vett i brystet, at selv om kongen hadde villet gi fra seg denne makten, så kan han ikke få gjort det; for han skal stå til ansvar for Gud selv, slik som det er gjort rede for i dette skriftet. For alle de ting som Gud har lagt under kongelig myndighet, dem krever han kongen til ansvar for; men alt som han har lagt under biskopens myndighet, skal biskopen stå til ansvar for. Derfor kan ingen av dem overgi noe til den andre, hverken gi eller ta imot, for det er imot Guds orden og mot hans bud.
Om det har vært konger som var så uvitende at de ikke kjente til dette skriftet, og av den grunn har samtykket i å gi fra seg mer enn de hadde rett til, så var det likevel en syndig misgjerning av dem som har bedt om slikt som de visste var mot Guds orden, når de på forhånd måtte vite at hverken hans krav eller kongenes samtykke kunne stå seg likeoverfor Guds orden og hans hellige vedtekt. Men vi tror fullt og fast at kongene aldri har sagt ja til mer enn de hadde rett til å gjøre; vi vet for visst at kongenes samtykke blir sagt å gå lenger enn det virkelig gjorde; kongene ga likevel så mye at det ikke var rett å gjøre gaven større enn den var.
Vi er vel underrettet om hva som var skikk og bruk i dette landet før; da var det skikk at kongene ga hver kirke til hvem de ville. Slik var det også med biskopene og abbedene; kongene valgte den de syntes passet best, og satte ham i det biskopssete de ville, uten å spørre geistligheten til råds. Men på den tid var det ikke så mange lærde menn eller korsbrødre å spørre ved de fleste biskopsstolene; derfor ordnet kongene som de ville med slike saker. Og denne skikken holdt seg helt fra den tid landet ble kristnet, det vil si fra Olav den helliges dager, og helt til Haraldssønnenes tid, da Øystein, Sigurd og Inge var konger.
Men siden pallium kom til Norge etter rådslagning med de kongene jeg nettopp nevnte, og det ble opprettet en erkebiskopsstol i Norge, ble det ordnet med prebender ved biskopsstolene og innsatt korsbrødre, og det ble krevd av kongene at de skulle gi fra seg både kirker og valg, slik at ordningen blir mest lik den en finner i hellige skrifter. Når det den gang ble krevd så mye var det aller mest fordi det da var tre konger i landet samtidig, og det var fare for at de skulle bli uenige seg imellom, - som det også siden viste seg at de ble. Vise menn fryktet da for at om en bispestol ble ledig, kunne hver av kongene komme til å velge sin klerk til biskop der, og da ville det bli valgt tre kirkeherrer til samme stol, og hver av kongene ville holde på sitt biskopsemne siden de ikke kunne bli enige. Slik gikk det i Bergen; der det viste seg at Øystein valgte til biskop sin kapellan Pål etter at biskop Sigurd var død, men kong Inge jaget bort Pål og valgte i stedet Nikolas Petersson fra Sogn.
Nå kan det være at kongene, siden de ikke kunne bli enige i alle ting når de skulle være konger alle på en gang, har gått med på å ta vise og lærde menn med på råd i slike saker. Men de har sikkert gått med på mindre enn det ble gjort krav på; og dog ble det ikke bedt om noe som var imot den hellige skrift eller annen lov og rett - slik som våre lærde menn nå påstår.
Et vitnemål om at kongene ikke ga fra seg noen makt som de var enige om, er at da kong Inge var igjen som enekonge etter at brødrene var døde, og erkebiskop Jon i Nidaros falt fra, da valgte Inge sin kapellan og skattmester Øystein til erkebiskop uten å spørre noen lærd mann i Trondheim om råd, hverken korsbrødrene eller noen andre. Han drev også Pål bort fra bispestolen i Bergen og innsatte NikoIas Petersson i hans sted. Dette hendte ikke lenger tilbake enn at mange minnes det enda; en trenger ikke granske annet sted etter det enn i de menns minne som ennå lever.
Derfor er det bare snakk og oppspinn det biskopene og de andre lærde farer med, og det er ikke noe verdt; med falskhet og svik sier de slikt som bare skaper uro hos folk. Det er lett å se at de vil være både biskoper og konger, ettersom så mange vitnemål kan finnes mot dem og det de vil påby. Ja, vi har også hørt at det er de som sier at kongene skal ha stadfestet at de har gitt fra seg denne makten. Og de sier at de har fått privilegium av paven på at dette er slått fast. Men vi tror fullt og fast at dette er løgn. Om de nå kan føre sannhetsbevis, la dem da komme frem med det for almenheten, og la oss få se og granske det hvordan det ser ut: Om det viser seg at det er brev de har fått med rette, og ordlyden i dem er rimelig og stemmer med det som står i dekretet og in sacris legibus {de hellige lover}, da er det rett at kongene, den ene etter den andre, skal holde det som er fastsatt der, og som er krevd med rette. Men om det blir krevd noe som strider mot hellig lov eller andre hellige skrifter, eller dersom kravet er satt frem med svikefull list eller skadelig havesyke, da er det bare rett om måtehold og sannhet driver tilbake falskhet og overmot.
En tale mot biskopene i Sverres saga, oversatt av Anne Holtsmark, Aschehoug, Oslo 1961, s. 165-178.
10.08.1999 Tilrettelagt av Frode Ulvund