Teksten fins hos Langebek: Scriptores rerum Danicarum VI, lib 1, ep. 24, etter abbed Vilhelm av Æbelholts nå tapte brevbok. Her trykt etted Lat. dok. nr 28. Også trykt DN VI nr. 3.
    Brevet er skrevet av abbed Vilhelm, en venn av erkebiskop Absalon i Lund, etter at erkebiskop Eirik kom til Danmark i 1190. Eirik var da trolig blind eller i ferd med å bli det (Sverris saga s. 124).
    Om striden mellom Sverre og kirken, se Handbok I 3 kap. 12, m.henv. til litt. s. 61. De viktigste kildene til striden er Sverris saga, utg. av G. Indrebø, s. 119, 122-24, 129-33 og en del kirkelige dokumenter trykt i Lat. dok. nr. 24-41. Jfr. også nr. 13-15 i denne samlingen.

    I den norske erkebiskop E[iriks] navn.
    Til den helligste far og herre . . . av Guds nåde den høyeste biskop, [sender] E[irik], nordmennenes erkebiskop, hilsen i Herren og den ærbødighet en skylder en så høy far.
    Det blir trodd og sagt at liksom den romerske kirke overgår alle kirker i verdighet, så lider den ikke mindre med dem i deres nød og trengsler og kommer dem til hjelp i faderlig omsorg. I vår nød og våre trengsler må vi derfor, kjæreste far, be om den apostoliske stols mildhet, så den faderlige omsorg kan komme sønnen til hjelp, og uretts og ondskaps knusk bli knust med strenghets og rettferds hammer. Derfor kaster vi oss for Deres hellighets føtter og bærer vår klage fram for Deres ører, idet vi ydmykt ber om at De nådig vil lytte til dem som legger saken fram.
    I fjor, da vi var vendt tilbake til vårt land etter å ha mottatt palliet fra Deres hellighet, lot han, som praler med kongsnavn og kongedømmets fylde som han har tilrant seg, oss kalle til seg og ba oss sette kongekronen på sitt hode. Fordi vi sa at denne bønnen stred mot ærbødigheten for Dem og vår sjels frelse, fant vi at den ikke burde imøtekommes før vi hadde sendt budbærere og de var kommet tilbake fra den apostoliske stol, så vi fullt ut visste hva Deres hellighet etter å ha gransket saken avgjorde at vi skulle holde oss til. Da raste fyrsten mot oss og hele hans hær med ham, og han hevdet at man ikke trengte å be om apostolisk samtykke i en slik sak når de øvrige konger hadde frihet til å motta salvingens sakrament hvor og når og av hvem de ville. Videre: da vi på en fastsatt dag kom til den kirken vi har forestått, var geistlighet og folk enstemmig og med alminnelig samtykke enige om en person, skikket ved livsførsel og visdom, til å forestå dem i bispeembetet. Men fordi den før nevnte fyrste ikke hadde vært til stede ved dette valget og ikke hadde avgitt den første stemme, mente han at det måtte kasseres, skjønt vi vet at denne skikken under ed ble oppgitt av hans forgjengere, nordmennenes konger, og gitt til vår kirke med dokumenter beseglet med deres navn og stadfestet med privilegier fra pave Hadrianus, i salig minne, og fra Deres hellighet. Men fordi han skrek opp om at vi med dette hadde krenket den kongelige majestet, tvang han, uten å spørre oss og mot våre protester, geistlighet og folk til å samtykke i en annen person, som ved selve valget - om man kan kalle det det - var i ferd med å ta en hustru som allerede var gift, og bød ham fram for oss til vigsel. Men fordi den nevnte pave Hadrianus, i hellig minne, med apostolisk autoritet hadde fordømt bigami (en tvegift kvinne?) blant geistligheten i vårt område, våget vi ikke å utføre handlingen, for at det ikke skulle se ut som vi gjorde til intet det som den før nevnte hellige hadde påbudt skulle overholdes blant geistligheten. Når det gjelder loven om [rettslig] forum, vil han at geistligheten i rettssaker på vanlig måte skal trekkes for hans domstol og dømmes av hans tjenere, i strid med de hellige fedres dekreter og all sedvane i Guds kirke. Dåps- eller sognekirker som ligger opp til hans gårder, kaller han kongelige kapeller, og han vil ha i sin makt å gi dem til hvem han vil når han vil uten vår tillatelse. Hvor langt dette avviker fra kirkelig sedvane, overlater vi til Deres hellighet å bedømme. Hva vi skal foreta oss i alt dette, ber vi ydmykt Deres hellighet om å utrede i brev. Og vi bør heller ikke, kjæreste far, forbigå i stillhet at i alt dette er han blitt opptent av vrede og harme fordi vi ikke adlyder hans befalinger, og har påbudt at alt vårt gods og alle våre inntekter like til den siste skilling skal konfiskeres, og da han hadde berøvet oss alt, stevnte han oss for Dem, idet han så og tenkte over at når pengene ikke strakk til, ville heller ikke vi strekke til når vi var begynt på reisen, og slik ville det se ut som vi var skyldige i forakt for den apostoliske stol. Men han visste ikke at Deres klokskap vet å skjønne ondskapen i hans list og med faderlig mildhet å vise medfølelse med de undertryktes armod. Men for at ikke det umulige skal fortone seg som det gir anledning til forakt, om vi ikke kom til Dem før appellfristens utløp, sender vi på våre vegne menn med godt vitnesbyrd til å svare for oss; dem ber vi Deres hellighet ta vel imot og verne i Deres faderlige skjød når de bærer fram vitnesbyrd om sannheten, slik at både den ondskap som er sådd, kan bli rykket opp med roten fra vårt land, og vår kirkes frihet, befestet med den apostoliske stols privilegier, kan bevares uskadd. I mellomtiden har vi reist fra vårt rike, da våre midler ikke strakk til, og er blitt mottatt med all heder og ære og underholdt på beste måte i Danmark av vår medbroder, erkebiskopen i Lund, den romerske kirkes særlige og meget hengivne sønn.