PRIVILEGIEBREV FRA KONG MAGNUS ERLINGSSON FOR DEN NORSKE KIRKE

    Teksten fins i to sene avskrifter av et transkript (trolig fra 1276), en ved Henrik Høyer omkring 1600 (AM 22 fol.) og en ved Arne Magnusson (AM Apographa nr. 3), dessuten i to avskrifter av disse avskriftene, jfr. V. Skånland i E. Vandvik: Magnus Erlingssons privilegiebrev (nr. 7) s. 6-12. Her trykt etter E. Vandvik: Magnus Erlingssons privilegiebrev s. 12-16. Også trykt Lat. dok. nr. 9 og NgL I s. 442-44.
    Privilegiebrevet er sterkt omdiskutert. En tid ble det ansett for en forfalskning, helt (K. Maurer) eller delvis (G. Storm, E. Hertzberg). Nyere forskning har gitt gode grunner for at det er ekte (A. Taranger, O. Kolsrud, E. Vandvil;), og dette er i dag den vanlige oppfatning. Dateringshypotesene varierer fra en foreløpig kroning i Nidaros påsken 1163 (E. Vandvik) til midten av 1170-årene. Jfr. ellers Handbok I 3 s. 41 f. med henvisning til litt Ideologien i privilegiebrevet er senest behandlet av T. Tobiassen (HT 43 s. 181 221).

    Magnus, av Guds nåde Norges konge, hilser Øystein, av samme nåde trøndernes erkebiskop og den apostoliske stols legat, og alle biskoper, presteskapet og hele folket som bor i Norge.
    Da vi etter råd fra de viseste menn har mottatt dette rikes krone og styret over det av Herrens hånd etter påkalling av Den hellige ånd ved Deres håndspåleggelse, ærverdige far Øystein, sømmer det seg at jeg, jo høyere min makt er og jo større friheten til å befale, blir desto mer ydmyk i alle seder og i mitt liv, og at jeg vier meg med evig lydighet i skyldig tjeneste til Gud, herrenes herre, ved hvem konger regjerer, og forplikter meg desto mer overfor ham; for å tjene ham er å herske, og hans tjeneste må regnes som den høyeste fribårenhet. For den som derfor tenker nøyere over hvor stort det er, det vi har påtatt oss, kommer det klart til syne at skjønt verdigheten i navnet er stor, er byrden i ansvaret ikke mindre. For i kongedømmet vokser intet annet til gagn for sjelen enn denne ene frukt: at man under kongsstaven med fremragende dyd og rettferdig styre tekkes ham som etter sitt eget vitnesbyrd er veien, sannheten og livet. I så store og så vanskelige gjøremål, som skal utføres allerede fra barneårene, kaller jeg derfor ham til hjelp, fordi den menneskelige svakhet kommer til kort, da det ikke er myndighet uten av Gud, og bønnfaller ham om å stå meg bi, så jeg midt i dette mismodets stormer jublende må kunne synge med David, som Herren, hvis veier er miskunn og sannhet, hentet fra hjorden og deretter salvet til konge: "Herren er min hjelper og beskytter, og på ham har mitt hjerte håpet, og jeg er blitt hjulpet."
    Til Gud [gir jeg] da i dag, på den herlige oppstandelses dag, meg selv med riket til evig tid, og til den herlige martyr kong Olav, som jeg nest Herren med særlig hengivelse overdrar Norges rike fullt og helt. Og sa langt Gud vil, skal jeg forestå dette rike som denne herlige martyrs arvelige eiendom, under hans overhøyhet og som hans stedfortreder, og holde det av ham. Og fordi den nevnte martyr for sin Guds lov, for undersåttenes frelse og for å bevare dette riket, uredd gikk fiendene i møte, og uten å nøle med å gi seg i voldsmenns hender helliget dette riket ved å utgyte sitt dyre blod, ønsker jeg, så langt kreftene strekker til, med Guds og den samme martyrs hjelp, å etterligne ham i dyder liksom jeg etterfølger ham i riket. Og uansett hvilken vanskelighet, nød eller trengsel som kaller på meg, vil jeg uten frykt, trygg ved Guds og hans vern, med ham som fører og som hans stridsmann, gå til striden for å kjempe i hans hær for å opprettholde lov og rettferd, for å verge landet som St. Olavs eiendom. Og om en hær leirer seg mot meg, skal mitt hjerte ikke frykte.
    Og til vitnesbyrd om evig underkastelse innrømmer jeg denne metropolitankirken dette privilegium på vegne av meg og alle mine katolske etterfølgere, og stadfester med mitt beseglede brev at etter min bortgang skal kongekronen, både min, som jeg i dag ofrer til det hellige alter til skrinlegging [stadfesting], og alle mine etterfølgeres, overgis til denne kirken.
    Forøvrig innrømmer vi i ærbødighet for den salige martyr denne kirken hvert år toll av ett skip og rett til å føre 30 lester mel til Island, om denne provinsens åring tillater det; og samme tillatelse skal ikke helt nektes for andre varer.
    Til dette legger vi at enhver som søker til denne kirken for å be eller gi almisse, såvel utlendinger som landets innbyggere, skal mottas og få dra bort i fred på fredelig vis, selv om ikke full fred holder rikene sammen, men uenighet skiller dem. Men om noen ondsinnet streber etter å gjøre dem urett enten i handling eller råd, med svik og pengekrav eller på noen annen måte, eller vil røve dem, landsforviser vi ham for evig tid når han er funnet skyldig i en slik gjerning for erkebiskopen eller St. Olavs kanniker. Og om han, når han gjør dette, blir såret eller drept, skal han nektes begravelse på kirkegården, og det skal ikke gis bot for ham til kongen eller slektningene mer enn for en røver.
    Forøvrig, liksom en bispekirke og særlig denne metropolitankirken overgår de andre i verdighet, så sømmer det seg at den som i denne eller dens kirkegård har forbrutt seg ved å skade en annen med slag eller blodsutgytelse, skal få større straff. Derfor samtykker jeg i og stadfester den straff som er fastsatt for dette og stadfestet i lovene.
    Men fordi det hører til kongens embete at han skal vise seg for andre som et mønster på god livsførsel og ikke oppheve loven, men oppfylle den for det er lite verd å oppfordre med ord til det man ikke stadfester med eksempel - gir vi etter Deres påminnelse, ærverdige far Øystein, Gud det faste løfte at vi fra nå av skal betale full tiende av våre jorder og gårder etter Guds lov. Hirdmenn som får lønn, skal også svare tiende av sin lønn i det bispedømmet der de befinner seg ved juletider, til biskopen der. Deres tiender skal fordeles mellom biskopene. Men om de går bort når de er knyttet til kongens hird for lønn, skal de ha rett til begravelse i bispekirken.
    Forøvrig samtykker jeg i og stadfester med dette brev, til Guds ære og min egen frelse, de verdigheter og privilegier som er gitt denne kirken til ære for palliet og stadfestet i lovene, nemlig om økning i antall [skyss-]hester, om å føre mel, 30 lester, og om arv etter fremmede klerker, og dessuten om å foreta valg og rå for kirker, der tidligere kongelig samtykke ble avskaffet og avsverget, slik at både bispeembeter og kirker skulle gis uten at kongene ble spurt, og det øvrige som da ble innrømmet.