KONG MAGNUS ERLINGSSONS TRONFØLGELOV

Her er de nymæle som ble vedtatt med råd av kong Magnus, erkebiskop Øystein og Erling jarl og alle de viseste menn i Norge.
    Det er nå dernest, at den skal være konge i Norge som er ektefødt sonn av Norges konge, med mindre ondskap eller uvett tar makt over ham.
    Men dersom disse ting driver den eldste fra riket, da skal den samfedre bror hans være konge som erkebiskopen og Iydbiskopene synes er best skikket til det, og de tolv viseste menn fra hvert bispedømme som de oppnevner med seg. Og de ulærde menn skal gå til denne avgjørelse med svoren ed på at de skal ta den til [konge] som de for Gud synes er best skikket til det. Men for denne ed skal jamvel biskopene, enda om de ikke sverser, stå ansvarlig overfor Gud, som hine som sverger, for at de, liksom hine ulærde som sverger, legger sannhets råd til denne sak, slik Gud gir dem syn til å se rettest.
    Men dersom Norges konge ikke har ektefødt sønn etter seg, da skal den være konge som er nest i arv etter deres avgjørelse som blir oppnevnt, om han er skikket til det.
    Men dersom han ikke synes skikket, da skal den være som de oppnevnte synes høver best til å vokte både Guds rett og landslovene. Men om de er uenige, da skal de få sin sak fram som blir de fleste og [som] erkebiskopen og de andre biskopene følger, og [som] sanner det med sin ed.
    Men etter en konges frafall, da er alle biskopene og abbedene og hirdstjorene med hele hirden selvstevnte til å søke nord til den hellige kong Olav til rådslagning med erkebiskopen. Og hver biskop skal nevne med seg de 12 viseste menn. Og alle skal være på ferden innen den første måned etter at de spør kongens frafall. Og der skal kronen til den konge som da er falt fra, ofres for hans sjel, og den skal henge der evig til ære for Gud og den hellige kong Olav, etter det som kong Magnus innvilget, den første kronte konge i Norge.
    Men om noen lar seg ta til [konge] på annen måte, da har han og hver som følger ham i dette, forbrutt gods og fred, og de skal være i Guds og alle helgeners, pavens og erkebiskopens og alle Iydbiskopenes bann.
    Men dersom de menn som biskopene oppnevner med seg, forsømmer denne ferd, da er de i forbud og skyldige 40 mark til kongen og kan ikke gravlegges i vigslet jord om de later livet i mellomtiden.
    Men denne ferden skal enhver fare på egen kostnad, men kongen skal yte kostnaden for alle dem som ikke før hadde kongsgods.
    Men dersom erkebiskopen ikke er innenlands eller er falt fra, da skal alle menn komme dit til slik rådslagning som det nå er forklart.