FUNDASJONSBREV FOR DET NORSKE ERKEBISPEDØMMET

Teksten fins i to avskrifter av det tapte "registrum" for Bergens bispestol (Bergens kopibok, jfr. B. Berulfsen KLNM I sp. 475 f.), en ved Arne Magnusson (E don. var. Barth. IV (E)) og en rettet av ham (AM Apographa nr. 2), dessuten i 3 andre sene avskrifter, som i likhet med Bergens kopibok går tilbake pa en tapt vidisse av 1479 (jfr. DD I 2 s. 208 f.). Her  trykt etter Lat. dok nr. 8, som bygger på DN VIII nr. 1 og DI I s. 208-14, igjen bygd på E. don var. Barth. IV (E) s. 151-57. Også trykt NgL I s. 439 41 og DD I 2 nr. 115.
    Teksten her følger DD i at "Fareie" (Færøyene) ikke er føyd til etter "Orchades insulas" slik det er gjort både i stadfestelsen av 1206 (DN VII nr. 6) og i de fleste utgaver. Utgiverne av DD påviser nemlig at ordet ikke fins i Liber censuum av 1192 og antar at Færøyene både i 1154 og 1192 har vært regnet til Orknøyene.
    Fundasjonsbullen er den endelige kirkelige stadfestelsen på opprettelsen av den norske kirkeprovinsen i 1152/53. Jfr. Handbok I 3 s. 27 ff. og nr. 11.

    Anastasius biskop, Guds tjeneres tjener, til den ærverdige bror Jon, den trøndske erkebiskop og hans etterfølgere som blir innsatt i hans sted på kanonisk måte til evig tid.
    Skjønt alle disiplene fikk den samme makt til å binde og løse, skjønt ett og samme bud utgikk til alle om å forkynne evangeliet for all skapningen, var det likevel som det på en måte ble gjort en forskjell mellom dem i verdighet, og omsorgen for Herrens får, som hvilte likt på dem alle, tok en særskilt på seg, da Herren sa til ham: "Peter, elsker du meg? Vokt mine får". Han fikk også navn som den fremste blant alle apostlene, og mottok et særlig bud fra Herren om a styrke brødrene, slik at den følgende ettertid med hensyn til dette skulle forstå at, skjønt det skulle falle på mange å settes til kirkens styre, så skulle likevel bare en inneha den høyeste verdighets plass og rang, og en skulle stå over alle både i myndighet til å dømme og plikt til å styre. Derfor er det ifølge denne ordning bevart et skille i verdighet i kirken, og liksom de forskjellige lemmer i det menneskelige legeme er pålagt ulike oppgaver, så er i oppbygningen av kirken forskjellige personer gitt forskjellige grader for å utføre forskjellige tjenester. For mens noen er satt til å ordne og styre enkelte kirker, andre enkelte byer, er det i de enkelte provinser innsatt noen som skal ha det første ord blant brødre og som skal få seg forelagt undergitte personers tvister og saker til undersøkelse. Men over alle er det kjent at den romerske biskop har den første plass, liksom Noa i arken. Han dømmer og styrer i alles saker ifølge det privilegium som er gitt ham ovenfra gjennom den fremste av apostlene, og opphører ikke å styrke kirkens sønner over hele verden i en fastkristen tro, idet han stadig sørger for å opptre som en som synes å ha hørt Herrens røst som sier: "Og du, når du engang er omvendt, styrk dine brødre!" Dette har visselig de apostoliske menn som etter den salige Peter i tidenes løp har fremstått for å ha omsorg for den apostoliske stol, med uopphørlig iver sørget for å oppfylle, og over hele verden har de snart selv, snart gjennom sine legater, arbeidet med største iver for å rette det som rettes skulle og Iastsette det som fastsettes skulle.
    I deres spor fulgte også vår forgjenger, pave Eugenius, i salig minne, og, i samsvar med sin embetsplikt viste han seg omsorgsfull med å rette det i Norges rike som så ut til å trenge retting, og så troens ord der. Og det han selv ikke maktet, da omsorgen for hele kirken hindret ham, påla han sin legat, nemlig vår ærverdige bror Nikolaus, biskop av Albano, å utføre. Han dro til de kanter av verden, og slik han hadde fått i oppdrag av husbonden, lånte han ut mot renter det pund som var betrodd ham, og som en tro og klok tjener la han vinn på å bringe tilbake derfra mangedobbelt utbytte. Men blant annet som han der oppfylte til Guds navns ære og til anbefaling av tjenesten for ham, skjenket han deg, bror, pallium, slik vår nevnte forgjenger hadde pålagt ham. Og for at Norges provins for fremtiden ikke skal mangle en metropolitans omsorg, gjorde han den trøndske byen, betrodd ditt styre, til evig metropol for denne provinsen, og fastsatte at bispedømmene Oslo, Hamar-kaupangen, Bergen, Stavanger, Orknøyene, Suderøyene, Island og Grønland til evig tid skulle stå under den som sin metropol og at bispedømmene der skulle Iyde deg og dine etterfølgere som sine metropolitaner.
    For at det da ikke skal være noen tillatt å strebe etter å krenke denne ordningen, stadfester vi den med apostolisk autoritet og befester den med dette privilegium, idet vi fastsetter at den trøndske byen til evig tid skal holdes for metropol for de ovennevnte byene, og at deres biskoper skal lyde såvel deg som dine etterfølgere som sine metropolitaner og ta imot vigselens nådegave av deres hånd. Men dine etterfølgere skal utelukkende dra til den romerske biskopen for å ta imot vigselens nådegave og alltid være underordnet ham alene og den romerske kirke.
    Videre skal du, bror, bare bruke det pallium som er betrodd deg, fylden av det biskoppelige embete, i kirken ved de høytidelige messer i hele din provins og alene på de dager som er skrevet nedenfor: juledag, epifani [6. jan.], skjærtorsdag, påskedag, Kristi himmelfart, pinsedag, ved fester for den hellige Guds mor Maria, alltid jomfru, på de salige apostler Peter og Paulus' [himmelske] fødselsdag [29. juni], på den hellige Johannes døpers fødselsdag [24. juni], på festen for den salige Johannes evangelist [27. des.], allehelgensdag [1. nov.], ved kirkevigsel eller bispevigsel, velsignelse av abbeder, ordinasjon av prester, på vigselsdagen for din kirke og festen for Den hellige treenighet, olsok og årsdagen for din vigsel.
    Legg da vinn på, bror, når du har mottatt fylden av en så stor verdighet, a gjennomføre alt med slik iver at dine seders skjønnhet kan passe til denne verdigheten. La ditt liv være et forbilde for dine undergitte, så de ved det kan forstå hva de bør trakte etter og hva de må sky. Vær den første i forstand, edel i tanke, ren i handling, skjønnsom i stillhet, gagnlig i ord. Gi akt på å gagne mennesker mer enn å stå over dem. Ikke makten i vigselen, men likheten i kår [for alle] bør veie for deg. Legg vinn på at ikke livet svikter læren og læren igjen motsier livet. Husk at kunsten over alle kunster er å ra for sjeler. La det fremfor alt være din streben å overholde fast den apostoliske stols bestemmelser og ydmykt adlyde den som din mor og herskerinne. Se, kjæreste bror i Kristus, blant meget annet tilkommer det siste palliet, det første prestedømmet; alt dette vil du lett kunne oppfylle med Kristi hjelp, hvis du har kjærlighet og ydmykhet til lærer i alle dyder, og du har i ditt indre det du viser i det ytre.
    Så bestemmer vi da at det ikke under noen omstendigheter skal være tillatt for noe menneske tankeløst å skade denne kirken eller fjerne dens besittelser eller beholde dem når de er fjernet, å gjøre den fattigere eller å plage den med noen form for mishandling. Men alt skal bevares uforminsket og helt, slik at det kan gi dem som har fått det til styre og underhold, alt de behøver, med forbehold om den apostoliske stols autoritet.
    Hvis derfor noen geistlig eller lek person som kjenner dette vårt forordningsskriv, tankeløst prøver å trosse det, da skal han, hvis han ikke etter annen eller tredje gangs formaning har bøtet på sitt overgrep med en passende bot, miste sin makt og sitt embetes ære og vite at han star anklaget for Guds domstol for den synd han har begått, og være skilt fra vår Gud og Herres, forløseren Jesu Kristi hellige legeme og blod, og ved den ytterste dom være underkastet streng straff. Men alle dem som opprettholder denne kirkens rettigheter, over dem være var herre Jesu Kristi fred, sa de bade kan høste frukten av gode gjerninger her og hos den strenge dommer oppnå den evige freds lønn. Amen. Amen.

Jeg Anastasius, biskop over den katolske kirke. 
Jeg Imarus, biskop av Tusculum. 
Jeg Nicolaus, biskop av Albano. 
Jeg Hugo, biskop av Ostia. 
Jeg Cencius, biskop av Porto og St. Rufina. 
Jeg Gregorius,biskop av Sabina.
Jeg Guido, kardinalprest ved St. Chrysogonus. 
Jeg Manfredus, kardinalprest ved St. Sabina. 
Jeg Aribertus, kardinalprest ved St. Anastasia. 
Jeg Astaldus, kardinalprest ved St. Prisca. 
Jeg Johannes, kardinalprest ved Stt. Johannes og Paulus, tit. Pammachii. 
Jeg Henricus, kardinalprest ved Stt. Nereus og Achilleus. 
Jeg Guido, kardinalprest ved St. Maria i Søylegangen. 
Jeg Johannes, kardinaldiakon ved Stt. Sergius og Bacchus. 
Jeg Odo, kardinaldiakon ved St. Nicolaus i Tullianus-fengselet.

Gitt i Lateranet ved Rolandus' hånd, kardinalprest i Den hellige romerske kirke og kansler, 30. november, 3. indiksjon, år 1154 etter Herrens inkarnasjon, 2. år av herre pave Anastasius IV's pontifikat.