Teksten fins i Brit. Mus. Ms. Harley 3405 (ca. 1200). Her trykt etter Lat. dok. nr. 7.
    Canonsamlingen er overlevert sammen med Magnus Erlingssons kroningsed (nr. 7.). Den ble oppdaget og publisert av Walther Holzmann (Deutsches Archiv für Geschichte des Mittelalters II, 1938 s. 359 ff.) som daterte den til en rikssynode i forbindelse med Magnus Erlingssons kroning (1163/64). Senere har Oluf Kolsrud (HT 33 s. 485-512) og A. O. Johnsen (Studier vedrørende kardinal Nicolaus Brekespears legasjon, 1945 s. 195 ff.) hevdet at den må være utstedt av kardinal Nicolaus Brekespear ved et riksmøte i forbindelse mcd opprettelsen av den norske kirkeprovinsen i 1152 (Kolsrud) eller 1153 (Johnsen). Denne datering er nylig blitt forkastet av Vegald Skånland (Det eldste norske provinsialstatutt, 1969 s. 27-29, 169 ff.), dels p.g.a. manglende samsvar med hva vi ellers vet om Nicolaus Brekespears bestemmelser, dels fordi Skanland mener at Gratians Decretum som canones bygger på, ikke kan ha vært lagt til grunn for kirkelig lovgivning så tidlig som i 1150-årene. Skånland selv mener at canonsamlingen er blitt til på et provinsialkonsil i 1170-årene og redigert av erkebiskop Øystein.
    Skånlands oppfatning er senere diskutert av E. Gunnes (Lumen okt. 1970 s. 128-49), E. Molland (HT 50 s. 1-18), L. Hamre, G. A. Blom og A. O. Johnsen (HT 50 s. 67-122). Bortsett fra Johnsen, som holder fast ved sin opprinnelige datering, er alle disse enige om at canones må vaere senere enn 1152/53, derimot har Skånlands datering til 1170-årene ikke vunnet full tilslutning, og man kan ikke si at Holzmanns datering til 1163/64 er utelukket.
    Jfr. eller Handbok I 3 kap. V om opprettelsen av erkesetet og kap. VII om erkebiskop Øystein.

    [1.] Vi bestemmer at de som grunnlegger kirker eller beriker dem med egne midler, og deres sønner eller sønnesønner, skal ha slik omsorg at de, dersom prestene våger å underslå det de har overdratt til kirkene, enten hindrer dem med sømmelig formaning eller melder det til sin biskop så han kan rette på misforholdet, eller, dersom biskopen [forsømmer] å rette på det eller selv forsøker å handle slik, skal sørge for å melde fra til erkebiskopen. Men om erkebiskopen ikke retter på dette eller gjør noe lignende, skal de gjennom kongen underrette herre paven.
    Grunnleggerne derimot, eller deres arvinger, har ikke rett til å hevde myndighet ifølge eiendomsretten over disse kirker eller deres eiendom; de må ikke røve eller underslå eller våge noen form for vold; de må ikke våge å avsette eller innsette prester i dem uten biskopenes autoritet og råd, men by dem fram for biskopene til ordinasjon (innsetting?). Men om de skulle synke ned i fattigdom, kan de, så lenge de trenger, få til livets opphold (kan de få til livets opphold den daglige kost) i klostre eller kapittelkirker som de har latt bygge eller beriket, om de vil bo der. Man må ta i betraktning at om de på denne måten vil opprettholde, beskytte og hedre disse kirkene under biskopenes formaning og tilsyn, kan de gjøre det. Gjør de derimot innvendinger, står det til biskopene å avgjøre om de vil la kirkene bestå under slike omstendigheter, eller om de vil fjerne relikviene derfra. Videre, dersom flere arvinger strides om en felles kirke, skal biskopen la de hellige relikvier fjerne og stenge kirken inntil en prest er innsatt der ved felles samtykke av arvingene og etter biskopens beslutning.
    [2.] Det sømmer seg at biskoper, prester og de øvrige stridsmenn i kirken er skilt og avsondret fra verdslige stridsmenn, og de bør aldri føre strid i verden, for om de dermed utgyter blod, skal de fjernes fra kirkelige embeter. Vi bestemmer derfor at de ikke skal gripe til våpen og ikke mot sin vilje delta i noe kongelig krigstog unntatt til forhandlinger - det som kalles "stevneleidang", eller i tilfelle en hær av hedninger skulle trenge inn i riket; for mot dem byr fedrene lov frie og treller å dra i krig. Da skal (kan) biskoper og abbeder seile til dette krigstoget, om de ikke selv skulle velge å bli hjemme, eller klostre og de øvrige kirker vil yte hjelp med dispensasjon fra (under forvaltning av) den enkelte biskop i hvert bispedømme. Men vi vil at biskopene, abbedene og de øvrige geistlige i de enkelte bispebyer, byer og bygder på alle måter skal oppfordre det folk som er dem overgitt, til å legge vinn på å kjempe mandig mot ekskommuniserte og fredsforstyrrere, idet de samtidig minner dem om at dersom de dør i troen til vern for freden og fedrelandets frelse, skal de vinne himlenes rike. Men prester og andre klerker av lavere grad kan, om de vil, følge kongene i felten - ikke under noen omstendigheter for å kjempe, men for å bære konger og folk fram for Gud i sine bønner.
    [3.] Idet vi følger de hellige fedres bestemmelser, fastsetter vi at enhver klerk som fra denne dag av mottar investitur til embete som biskop, abbed eller til noen kirke eller kirkelig verdighet av en lekmanns hånd, skal vite at selve investituren ved apostolisk autoritet er ugyldig og at såvel han selv som biskopen som gir ham håndspåleggelse, setter sin vigselsgrad i fare.
    [4.] Når en erkebiskop er gått bort og en annen skal velges i hans sted, skal suffraganbiskopene dra til metropolen, og når klerkenes og borgernes vilje er drøftet, skal den som blir funnet frommest og dyktigst, velges, enten blant biskopene selv eller prestene og diakonene i denne kirken, eller i en annen kirke hvis der ikke blir funnet noen. Og med dette høytidelige vedtak, stadfestet med alles underskrift eller med brev som vitnesbyrd, skal han dra til paven med erkediakonene og de beste klerker i sin egen kirke for å vigsles.
    [5.] Fordi de hellige fedres forordninger forbyr at en kirke står ledig mer enn tre måneder, bestemmer vi at når biskoper går bort, skal kannikene ved bispekirken komme sammen med resten av presteskapet og folket, og dessuten skal munker tilkalles, om der er noen i bispedømmet. Ifølge statuttene i canones skal de uten bestikkelser eller personlige hensyn legge vinn på å velge seg hyrder etter fortjenstfull livsførsel og visdom, fra sitt eget bispedømme eller et annet, om de ikke finner noen der; menn som er helligere og bedre enn andre, slike som gjør at andre blir kalt "hjord" sammenlignet med dem og som er i stand til å styre og gagne sine undergitte under alle forhold. Men om velgernes stemmer går i to retninger, skal den foretrekkes fremfor den andre etter erkebiskopens avgjørelse som støttes av størst lærdom og fortjenester, likevel slik at ingen blir satt til biskop over folk som ikke vil ha ham og ikke ber om ham, så ikke det skal inntreffe at folket skal komme til å forakte eller hate en biskop de ikke har bedt om å få. Ellers bør folket ved bispevalg alltid ledes, ikke følges. For det tilkommer klerkene å velge, folket å samtykke og bifalle, erkebiskopen eller paven å stadfeste og vigsle.
    [6.] Vi påbyr at prester ikke skal våge å ta til ekte enker etter lekmenn eller, det som er enda mer vederstyggelig, enker etter prester. Om de gjør dette, skal de fratas kirkelige embeter og beneficier. Men lekmenn som heretter inngår ekteskap med enker etter prester, skal sammen med disse enker utstøtes av de troendes fellesskap. Klerker som har giftet seg før de har mottatt prestedømmet, skal ikke under noen omstendighet få prestedømme om de ikke gir løfte om avholdenhet.
    [7.] Vi påbyr at biskopene ikke under noen omstendigheter skal våge å ordinere dem som har tatt til ekte en enke eller en forstøtt kvinne, eller som har tatt en ny hustru. For de hellige canones har forordnet at de biskoper som ordinerer slike, skal fratas ordinasjonsmyndigheten.
    [8.] For at loven om avholdenhet, som er særlig nødvendig for dem som tjener ved alteret, skal bli mer fullstendig oppfylt av geistligheten, bestemmer vi med apostolisk autoritet at kanniker ved bispekirkene verken skal gifte seg eller våge åpenbart å holde friller i sine hus. Men om noen av dem forsøker å overtre denne særdeles gagnlige bestemmelse, da skal han utelukkes fra kirkelige beneficier og straks støtes ut av fellesskapet med brødrene uten noe håp om gjenopptakelse. For det er uverdig at de som oppnår større beneficium og heder, i denne henseende skal sammenlignes med andre, som ved deres eksempel og dannelse på alle måter bør oppfordres til sedelig livsførsel.
    [9.] Prester skal ikke under noen omstendigheter nekte å døpe barn av ukjent far, uansett hvilken forbindelse mellom mann og kvinne de er avlet i. Hvis de nekter dette og de [barna] dør uten dåpens nåde, skal de avsettes fra all prestelig tjeneste. Og kvinner som dør i barselseng før de har født, skal ikke desto mindre begraves på kirkegården, fordi det ikke er synd som har skylden, men naturen.
    [10.] At prester eller også lekfolk inngår ekteskap under den forutsetning at deres sønner skal være legitime og arve sin far og mor, men med anledning til å skille seg fra sine hustruer når de vil, forbyr og fordømmer vi på alle måter, fordi de gjeninnfører skilsmissebrevet i den gamle lov, som Herren har fordømt i Det nye testamente.
    [11.] Vi forbyr på alle måter prester å dra til torg eller markeder for å kjøpe billig og selge dyrt. De hellige canones påbyr nemlig at klerker som driver handel, skal fjernes fra kirkelige embeter. Men om de er fattige, kan de med håndverk skaffe seg det de trenger uten skade for sitt embete.
    [12.] En biskop som våger å motta eller ordinere i sin kirke en fremmed klerk uten brev eller åpenbart samtykke fra vedkommendes egen biskop, skal vite at hans ordinasjon er ugyldig, og han skal fratas sin ordinasjonsmyndighet.
    [13.] Dersom lekfolk eller klerker og personer (klosterfolk) av begge kjønn overfører fast eller rørlig gods av sin eiendom til noe annet sted, har de ingen som helst rett til å redusere den tiendeavkastning som lovlig tilkommer den forrige kirken. Men munker eller klerker som har gjort løfte om et liv i fellesskap, skal ikke under noen omstendigheter tvinges til å gi tiende av eget arbeid eller livsopphold til biskoper eller noen andre personer.
    [14.] Det er meget alvorlig og en sak verd Guds straff dersom prester,som det er kjent er lekfolks fedre og hyrder, av de samme lekfolk skal tvinges til uhederlige ting og i strid med forbudet i de hellige canones blir tvunget til å underkaste seg utilbørlige dommer under påskudd av slett sedvane. Vi påbyr derfor at de ikke for noen sak som kommer opp, skal våge å bære glødende jern. For det er usømmelig og i høyeste grad skjendig at en hånd viet Herren skal underkaste seg dom ved glødende jern eller noe annet av dette slag. Men om han [presten] av folket er blitt brakt i vanry ved darlig omdømme, og det mangler lovlige vitner eller anklagere, skal han ifølge de hellige fedres bestemmelser med sju hederlige prester, eller færre, dersom biskopen samtykker i det, sverge ved det hellige evangelium som legges fram for ham, at han ikke har begått den forbrytelse som tillegges ham, og etter å ha renvasket seg på denne måten, kan han siden trygt utføre sin tjeneste.
    [15.] Prester som ikke innen et år legger av det klesplagg som på norsk kalles "schut" [skaut], det vil si foldet rundt omkring eller til og med bundet opp, skal gjennom et helt år være fratatt kirkelige beneficier.