Rettarbøtene er tatt inn i den eldre Gulatingsloven, men fins bare i hovedhåndskriftet, Codex Ranzowianus (o. 1250), Ngl. bibl. E don. var. 137 qv. Her trykt etter NgL I s. 58-59.
    Om begrepet rettarbot, se ordlisten.
    Rettarbøtene avskaffer Svein Alfivassons lovgivning (jfr. Ágrip, utg. og overs. av G. Indrebø, Norrøne Bokverk nr. 32, s. 56-58). Sagaene (Ágrip, Morkinskinna, Fagrskinna, Heimskringla) beretter - tydeligvis ut fra Sigvat skalds Bersoglisvísur - at Sigvat sa fram dette kvadet i tilknytning til et ting, etter at bøndene hadde knurret over kong Magnus' hardstyre. Neste dag ble det på tinget inngått forlik mellom kongen og bøndene, og kongen ble fra nå av Magnus den gode. K. Maurer mente at det var ved dette forliket kongen ga bøndene de rettarbøtene som er tatt inn i Gulatingsloven, og at tinget således ble holdt i Langøysund sørvest for Kristiansund. (Die Entstehungzeit der älteren Gulaþíngslög, 1871 s. 127-28; jfr. E. Hertzberg: HT 5 R II s. 254; A. Taranger: Tidsskr. for Retsvidensk. 1926 s. 191-92). Men sagaene nevner ikke Langøysund. Den eldste bevarte beretningen, Ágrip, legger tvert om tinget mellom kongen og bøndene til Nidaros, og verken i Ágrip eller Morkinskinna er det tale om rettarbøter. Kongen forsøkte på tinget først å pålegge folket nye tyngsler, men lovte dem siden miskunn og godhet. De yngre sagaene sier at kong Magnus fra nå av holdt de rette lovene (Fagrskinna) eller ble enig med de viseste menn om lovene (Heimskringla). Det er forøvrig usikkert hvor mange av disse rettarbøtene som er gitt av kong Magnus den gode, og hvor mange av kong Håkon Toresfostre i julen 1093-94 (jfr. Ágrip s. 80; Morkinskinna, utg. av F. Jónsson, 1932 s. 297; P. A. Munch: NFH I 2 s. 852 og Il s. 468-69).

Her er de rettarbøter som Magnus den gode ga i Langøysund . Men somme ga Håkon Torefostre.
Julegaver skal heretter aldri være til.
Det gods skal hver ha, som en finner i hans jord, selv om en annen graver [det] opp.

Om en manns skip.
Skipet sitt skal enhver nyte når det er full fred, [og] fare der han vil.

Her står om landøre.
Ingen mann av dem som svarer utgjerder, skal betale landøre.
Om en mann farer bort fra landet vårt, da har han rett til å komme [tilbake] når han vil, selv om han er på et annet sted, dersom han ikke har vært i våre kongers fiendeflokk.
    Nå er en mann utleg herfra. Nå, om den mannen er død her, som han hadde rett til å ta arv etter om han hadde vært her i landet og ikke var utleg, da skal den ta arven som er nærmest den.