Teksten står i den islandske fristatslovboken Grágás. Den fins i to islandske hss., Codex Regius [Konungsbók] fra ca. 1250, og Skinnastaðabók fra sluttcn av 1400-tallet. Her trykt etter Grágás II, utg. og overs. av V. Finsen, 1852 s. 195-97, bygd på Codex regius, Gl. kgl. saml. 1157 fol. Også trykt i Ngl. I s. 437-38 og DI I nr. 16 og 21.
    Overenskomsten er blitt overlevert muntlig, så det er uvisst om ordlyden er den opprinnelige. Den er bekreftet to ganger ved ed, og kanskje nedskrevet i samband med den siste edsavleggelsen. Det er blitt hevdet at edsavleggelsene har foregått i Norge i samband med biskop Isleivs og biskop Gissurs belagte Norgesbesøk henholdsvis vinteren 1056-57 og 1082-83 (jfr. J. Jóhannesson: Islands historie i mellomlalderen, 1909 s. 89-95 og 119-121 og B. Sigfússon: Saga 1964 s. 102-08).

    Fra Norges konges rett på Island.
    Det er Norges konges rett på Island at hans saker skal være selvstevnte og søkes der etter landsfolkets lover. Hans menn skal der ha slik lov og rett som landets menn. Frende eller felage skal ta arv [etter nordmann] på Island. Men om de ikke er til, da skal en bie på arving derfra [fra Norge].

    Om islendingenes rett i Norge. 
    [1.] Islendinger skal ha haulds rett i Norge.
    [2.] Fra Island skal tremenninger, kvinner så vel som menn, eller nærmere slektninger ha rett til å ta arv i Norge. Tremannsed skal være prov for slektskapet når folk vil kreve det. Men dersom arving ikke er her, da skal den mann som han [den døde] var i hus med, ha det godset her i 3 vintrer, med mindre det før kommer tremenning eller nærmere slektning.
    [3.] Islendinger skal ikke betale toll i Norge, unntatt landøre eller [bidrag] til vaktmennene i kaupangene. Frie menn som har rett til full rettsbot, skal betale 6 felder og 6 alner vadmål eller en halv mark sølv i landøre. Denne avgiften skal betales når folk kommer til ankerplass eller landfeste.
    [4.] Islendinger skal ha rett til vann og ved i Norge. Men bare i kongens mark skal de ha rett til å hogge all den ved de vil.
    [5.] Da er islendingene skyldige til utferd med kongen: når [fiende] hær er viss i Norge og allmenning er ute. Da skal hver tredje mann sitte igjen, men to fare. Islendingene er skyldige til å verge Norge sammen med kongen, men ikke til lengre hærferder.
    [6.] En skal ikke ta det godset fra islendinger i Norge, som tilfaller [ved arv] i en annen konges rike.
    [7.] Islendinger skal ha rett til å fare til Island med mindre hær er viss i Norge.
    [8.] Men islendinger skal ha rett til å fare fra sitt land til hvilket land de vil.
    [9.] Men om islendinger betaler landøre på Øyene [Færøyene, Orknøyene og Sudrøyene] eller Hjaltland, da er de ikke skyldige til å betale ny landøre i Norge, med mindre de farer ut [til Island] i mellomtiden.
    [10.] Enhver frisk og sterk mann som kan betale landøre, skal ha rett til å fare utenfra [fra Island til Norge]. Men de som flytter med hushold, skal ha rett til å fare utenfra om de kan ha omsorg for sine umyndige og gjøre utgjerder der [i Norge]. Og enhver kvinne som følger sin husbond eller far eller sønn eller bror [skal ha rett til å fare], om hun eier 3 mark gods.
    [11.] Om en utlending dør her, da skal huseieren ta 6 talte øre [av godset] til hans behov [ved gravferden]. Men siden skal han la 4 husfaste menn - de som er nærmest til på begge sider - verdsette det godset. Om en tremenning eller nærmere slektning kommer, da skal han [slektningen] kreve tak til bymøtet etter Bjarkøyretten. Vitnene til takskravet er ikke skyldige til å avlegge eder, dersom huseieren på møtet vedgår at tak ble krevd. Den mann som henter godset, skal regne opp slektskapet mellom seg og den døde og avlegge ed på det, og likeledes på det at han tar det godset til utførsel og vil føre det til arvingene neste sommer om han kan. Hans to stadfestingsvitner skal avlegge ed på at dette er en sann slektskapsoppregning, og de er ikke skyldige til å regne opp slektskapet og ikke til å bekrefte flere ting ved ed [?]. Da skal bymennene avsi dom i [saken] og gjøre våpentak på [den]. Siden skal huseieren gi fra seg godset og avlegge ed på at alt det gods som den døde eide, er blitt utredet.
    [12.] Om en mann mister godset sitt slik at han ikke er i stand til åbetale all landøre, da er han ikke skyldig til å betale.
    [13.] Om de menn blir drevet i land i Norge, som har rustet seg ut til Grønland eller farer på oppdagingsreiser eller driver ut fra Island når de ville føre skipene sine mellom havnene [der], da er de ikke skyldige til å betale landøre.
    Den rett og de lover som her er angitt, ga kong Olav den hellige islendingene. Biskop Gissur og hans sønn Teit, Markus, Rein, Einar, Bjørn, Gudmund, Dade, Holmstein, de svor det at biskop Isleiv og menn med ham gjorde ed på denne rett som her er angitt: at denne retten eller bedre ga Olav den hellige til islendingene..