Forord
Som normalt i kongesagaer
har Sverres saga form av en biografi, som begynner med kongens fødsel
og oppvekst og ender med hans død. Normalt i sagalitteraturen er
det også at hendingene er ført fram i kronologisk rekkefølge.
Som regel står Sverre sjøl i sentrum av fortellingen. Men
i enkelte avsnitt flytter blikkpunktet seg bort fra ham og til ting som
går for seg andre steder, særlig mellom fiendene hans.
Sverres
saga er bygd opp med gjennomført forfatterøkonomi på
den måten at alt som er tatt med i sagaen, fungerer som ledd i hovedhandlingen
og hovedtendensen. Det viktigste midlet til å knytte sammen sagastoffet
til en enhet er Sverres egen person og skjebne. Sagaen har ellers lite
av de komposisjonelle kunstgrep som blir brukt til å skape enhet
i mange friere oppdiktede sagaer, særlig i islendingesagaene. Det
viktigste er drømmene i sagaens begynnelse, som bl.a. tjener til
å gjøre publikum spent på hvorledes de skal gå
i oppfyllelse.
En typisk
"vond anelse" , som selvsagt slår til, kommer fram i kong Sverres
ord til dronning Margret i den skjebnesvangre stund da hun driver igjennom
at frenden hennes, Nikolas Arnesson, blir gjort til biskop. I sagalitteraturen
er det gjerne "vise menn" som tilkjennegir spådommer eller anelser.
Det passer på kong Sverre.
Vi har
også typiske sagaeksempler på ulykkesvarsel foran store katastrofer.
Erling Skakke snubler da han skal stige i land i Nidaros før det
slaget der han får sin bane. Han forsøker fåfengt å
avverge lagnaden med samme ordtaket som kong Harald Hardråde bruker
da han falt av hesten før slaget ved Stamford bru (1). Da Magnus
Erlingsson seilte av sted fra Bergen på den ferda som skulle ende
ved Fimreite, heter det at "det satt så mange kråker på
kongsskipet at hvert reip var dekket av dem", folk "hadde aldri sett slikt
under før" (2).
Andre
ting som forbereder kong Magnus' fall, er omtalen av hvor fåmælt
han var, mens de andre var lystige, på den siste ferda hans nordover
langs kysten til Bergen; og omtalen av Erling Skakkes klesbunad og våpen
før slaget på Kalvskinnet og like ens for kong Magnus straks
før slaget ved Fimreite er, som ofte i sagalitteraturen, et tegn
på at den omtalte snart skal dø (jfr. f.eks. i Heimskringla
Olav Tryggvason før slaget ved Svolder og Olav den hellige før
slaget på Stiklestad).
En ting
som skiller stilen i Sverres saga ut fra vanlig sagastil, er det at forfatteren
her forholdsvis ofte bryter av fortellingen med personlige merknader, f.eks.
ved å opplyse at det hendte mangt som det ikke var anledning til
å ta med i sagaen. Eksempler på slike innskudd har vi i kap.
18, 71, 91, 149, 163.
Sverres
saga har også mer av malende uttrykk og sammenlikninger enn vi til
vanlig finner i sagaberetninger: "(...) de visste ikke ordet av før
pilene fløy kvinende over hodene på dem " ; "høvdingene
(...) løp hit og dit som mus i hullene sine" ; "Kong Sverre hadde
straks sett den snaren som de tenkte å fange ham i (...) Derfor var
han borte (...) innen jarlen kom fram, de kunne bare plystre i sporet etter
ham" ; "foran flåten så sjøen ut som når det kommer
ei kraftig regnskur i stille vær. Denne skura gikk fort over, det
var pileregn (...)" ; "Sunnhordene og hardingene syntes ikke de (birkebeinene)
sopte pent i tunene deres" da de var ute etter matforråd; "Bøndene
merket at de hadde ei mindre steik på spiddet enn de trodde".
Et allment
trekk ved saga-kunsten er det at forfatteren oftest ikke forteller med
egne ord hva som rører seg i sinnet til sagapersonene, men lar tanker
og følelser komme til syne indirekte, gjennom utseende og atferd,
og aller oftest gjennom det de sier, i taler, dialoger og enkeltreplikker.
Sverres saga er taler-sagaen framfor alle, og de mange taler som der blir
tillagt kong Sverre sjøl, gjør at han stiger fram for oss
som den mest levende og nyansert portretterte personen vi har i hele sagalitteraturen.
Når
Sverres saga har så mange taler, og ikke minst taler av hærføreren
foran slag, slutter den seg til en litterær tradisjon som kan føres
tilbake til antikken. Men disse talene i sagaen er som regel holdt under
omstendigheter som måtte gjøre det umulig å skrive dem
opp med en gang. Om det nok kan ha vært holdt en tale av vedkommende
person i alle eller mange av de tilfellene som sagaen forteller om, ligger
det derfor nær å tro at sagaforfatteren sjøl har hatt
en ikke liten innvirkning på den form talen har fått. Dette
synet får støtte i det forhold at viktige drag ved den måten
å ordlegge seg på som vi møter i Sverres egne taler,
også finnes igjen i taler av andre personer, da først og fremst
talen til Svina-Peter i Bergen etter Fimreite-slaget.
Disse
talene er på sitt beste umåtelig kraftige og livfulle, med
en karakteristisk skifting mellom høytidspreg og spøk, varme
ord og bitende hån og ironi, egging til hard kamp og maning til miskunn,
gudstro og kynisme, teologisk lærdom og hjemlig folklore i form av
strofer, ordspråk og drastiske sammenlikninger. De gir et førsteinntrykk
av noe hjemlig og ekte folkelig. Men dersom en går disse og andre
av talene i sagaen nærmere etter i sømmene, blir en snart
klar over at de har atskillige stildetaljer som er velkjent i typisk litterær
stil.
Personskildringene
i islendingesagaene og andre fortidssagaer pleier å være mer
eller mindre bundet til faste episke mønstertyper, som en kjenner
igjen fra saga til saga. En samtidsforfatter som ønsker å
gjengi historisk virkelighet, vil stå mindre fritt når han
former sin saga. Men i alle tilfelle kan han gjøre et utvalg mellom
sine informasjoner i samsvar med hovedtendensen i verket, og tolke handlinger
og årsaksforhold på sin egen måte. Og som så ofte
i sagalitteraturen kan personene stilles opp mot hverandre parvis som kontraster.
Dette er også tydelig gjort i Sverres saga, der Erling Skakkes brutale
hardhet blir satt i relieff til Sverres mildhet mot sine slagne fiender
etter slaget på Kalvskinnet, og Nikolas Arnessons feige sluhet står
i kontrast til Sverres ærlige kamp for sin rett. Men først
og fremst har vi en hjerteskjærende motsetning mellom den modne og
sikre kong Sverre, med hans makeløse intelligens og enestående
føreregenskaper, og den troskyldige, sjarmerende og barnslige, men
envise kong Magnus. Når Sverre taper i slaget ved Hattehammeren,
er det fordi mennene hans går til strid mot hans vilje. Magnus Erlingsson
vraker den erfarne Orm kongsbrors råd både før slaget
ved Nordnes og slaget ved Fimreite, med det resultat at han taper begge
slag og faller i det andre.
De store
heltene i islendingesagaene og i Heimskringla kan ofte være direkte
skildret av forfatteren både når det gjelder utseende og allmenne
åndelige egenskaper når vedkommende trer inn i fortellingen,
til dels også seinere i sagaen eller i forbindelse med hans død.
I Sverres
saga, Baglersagaen og Håkons saga er det derimot en regel at en allmenn
karakteristikk av kongen, en nekrolog, med rosende innhold, følger
etter fortellingen om hans død (3). Å plassere portrettet
av fyrsten langt bak i verket var vanlig skikk i europeiske fyrstebiografier
i middelalderen og var en litterær tradisjon som gikk tilbake til
antikken. I Sverres saga får karakteristisk nok begge kongene, Magnus
og Sverre, en sympatisk nekrolog av forfatteren, mens den tredje toppfiguren,
jarlen Erling Skakke, får nøye seg med Sverres flengende ironi
til gravmæle.
Sverres
saga er overlevert i en rekke handskrifter og fragmenter fra middelalderen.
Slektskapsforholdet mellom disse tekstene er ennå ikke fullgodt klarlagt.
De to eldste hele tekstene finnes i de to skinnbøkene AM 327 4°,
fra omkring 1300, og AM 47 fol., Eirspennill, fra tidlig på 1300-tallet.
I Eirspennill er teksten noe forkortet. Dessuten er teksten overlevert
i Flateyjarbok, fra slutten av 1300-tallet, og i AM 81a fol. (Skálholtsbok
yngsta), fra midten av 1400-åra.
Sagaen
har i vårt århundre vært oversatt flere ganger; til bokmål
av Gustav Storm (utg. av Alexander Bugge 1913), Anne Holtsmark (1961),
Dag Gundersen (1967); til nynorsk av Halvdan Koht (1913 og 1962). Koht
mente først at Eirspennill hadde den opphavligste teksten og bygde
sin oversettelse på den. I den siste utgaven utvidet han teksten
noe med innskudd fra andre handskrifter. Bokmålsoversettelsene har
alle i det vesentligste holdt seg til AM 327 4°.
I denne
serien har vi forsøkt å samene de to eldste tekstene, som
i hovedsak ikke avviker særlig meget fra hverandre. Til grunn for
bokmålsteksten ligger Dag Gundersens oversettelse, med mindre innskudd
og korreksjoner etter Eirspennill og Flateyjarbók. Nynorskteksten
bygger på Kohts oversettelse, revidert etter AM 327 4°. Kapittelinndeling
med tall følger Gustav Indrebø: Sverris saga etter Cod. AM
327 4° (1920); overskriftene er stort sett de samme som hos Koht.
I samarbeid
med redaktørene har Mette Haarstad utført revisjon av språk
og merknader. Bjørn Eithun har korrigert og i mange tilfelle identifisert
stedsnavn i den grad det har vært mulig.
Fortale
Her begynner fortellingen
om det som nå har hendt ei tid og er i de menns minne som har fortalt
det som står i denne boka; det er om kong Sverre, sønn av
kong Sigurd Haraldsson. Første delen er skrevet etter den boka som
abbed Karl Jonsson (4) først skreiv. Kong Sverre sjøl satt
over ham og rådde for hva som skulle skrives. Denne fortellingen
når ikke langt, det blir fortalt om noen av kampene hans. Etter hvert
som boka går videre, vokser hans styrke, og denne styrken varsler
om større ting; derfor ble denne delen av boka kalt Gryla (5). Den
andre delen er skrevet etter fortelling av menn som mintes disse hendingene,
som de sjøl hadde sett eller hørt, og noen av dem hadde vært
med kong Sverre i kampene. Noen av hendingene ble festet i minnet ved at
de ble skrevet ned straks etter at de hadde funnet sted, og dette har ikke
vært endret siden. Men hvis folk som har godt kjennskap til dem,
ser denne boka, kan det hende de vil synes den farer lett over mange ting,
og at det blir liggende igjen mangt som kunne synes verdig til frasagn;
og det kan de ennå vel la skrive, om de vil. Men om somme ting i
slagene her sies å ha gått for seg på en annen måte
enn en skulle holde for mest rimelig ut fra størrelsen på
hærene, så vet likevel alle for visst at dette ikke er overdrevet.
Og vi synes dette er så mye mer sannsynlig som til og med de beretningene
trolig er sanne som er skrevet i bøker om berømte menn som
levde i gamle dager.
Sverre blir født
1. Biskop Roe var i Færøyene
på den tida. Han skulle være bror til Unas kammaker. Unas ble
gift med ei norsk kvinne som het Gunnhild. Det var mot slutten av brødrene
Inges, Sigurds og Øysteins tid, Harald Gilles sønner. Gunnhild
fødte snart en sønn, som fikk navnet Sverre og gjaldt for
å være sønn av Unas. Før gutten ble født,
ble det åpenbart store drømmer, slik det ofte kan skje forut
for store hendinger. Mora Gunnhild fortalte en drøm hun hadde hatt
før han ble født. Hun syntes hun var i et prektig lofthus
(6), og at hun skulle føde barnet som hun gikk med. Tjenestekona
hennes satt foran knærne hennes og skulle ta imot barnet når
det ble født. Og da hun syntes barnet var født, kom det en
stor redsel over kona som satt over henne, så hun ropte høyt
til henne: "Gunnhild min, du har født et underlig foster, det er
fælt å se!" Tre ganger ropte hun det samme. Men da Gunnhild
hørte kona rope dette om og om igjen med skjelvende stemme, ble
hun ivrig etter å se hva slags foster det kunne være hun hadde
født. Det så ut for henne som det var en stein, riktig stor
og snøhvit av farge. Men den var gloende så det gnistret av
den til alle kanter, som av glødende jern når en blåser
kraftig på det i smieavlen. Hun sa da til tjenestekona: "La oss gjemme
dette fosteret godt og ikke la noen få se det, for de fleste som
ser det vil synes det er underlig." Siden syntes hun at de tok steinen
og la den på en stol og dekket den med et vakkert klede. Men da de
var ferdige med å sørge for steinen, så fløy
likevel gnistene til alle
kanter gjennom tøyet og rundt omkring inne i loftet. Det stod slik
skrekk av den at de ble svært redde, og dermed våknet hun av
drømmen. Unas og Gunnhild fikk en sønn som het Hide, og ei
datter som ble gift med Svina-Stefan (7) ; deres sønn var Peter
Støype (8). Unas og Gunnhild hadde flere andre døtre også.
Sverre på Færøyene
Sverre var fem vintrer gammel
da han drog fra Norge og vest til Færøyene. Der var han hos
biskop Roe, som fostret og oppfødde ham. Biskopen satte ham til
boka og gav ham vigsler, så han ble viet til prest. Men da han var
blitt fullvoksen av alder, rettet han seg lite etter presteskikk; han var
voldsom av seg. Han ble usams med Brynjolv, sønn av Kalv sendemann,
som da hadde kongens sysler der i øyene. Sverre hadde slått
en mann, og Brynjolv og noen andre fór hjem til ham. Han kom seg
unna alene, men de var så nær ved å nå ham igjen
at han stakk seg vekk i ei stue; det var ei kone som gjemte ham i en ovn
og satte ei helle foran ovnsdøra, og så tente hun opp ild
foran den. De lette etter ham overalt i stua og fant ham ikke.
Folk
som så hva slags mann det ble av ham, syntes siden at de i mangt
hadde sett tegn til at han hadde uvanlige evner.
2. Sverre
drømte store drømmer, og noen tok dette som forfengelighet
og gjorde narr av det. Han fortalte en drøm som gikk ut på
at han syntes han var i Norge og at han ble til en fugl så stor at
nebbet nådde øst til landsenden og halefjøra nord til
Finnebygdene, men med vingene dekket han hele landet. Han sa fram denne
drømmen for en klok mann som het Einar, og spurte hva han mente
den kunne bety. Einar sa at det kunne han ikke se, men det var trolig at
denne drømmen varslet om en eller annen form for makt. "Kanskje
du blir erkebiskop," sa han. Sverre svarte: "Det er lite trolig at
jeg blir erkebisp, for jeg egner meg ikke engang til å være
prest."
Sverre
ble 24 år før han fikk virkelig greie på farsætta
si. Siden var han en vinter i Færøyene før han drog
til Norge.
3. På
denne tida hadde kong Magnus og Erling jarl stor støtte både
av de fremste menn i landet og av folket ellers. Kongen var vennesæl
og avholdt, men jarlen var mektig og klok, hardrådig og seiersæl;
hele landsstyret lå under ham. Det var mange som bar nag til ham,
både mektige og ringe, og det var flest av dem nord i landet, i Trøndelag.
Men erkebiskop Øystein, som ledet hele folket der, var en av kong
Magnus' nærmeste venner og hans støtte i alt der nord i landet.
Kong Magnus hadde med seg alle de fremste menn som var i landet, noen var
i hirden og noen satt i veitslene hans. Og med dem samtykte hele allmuen
i å heve ham til makten og holde ham der. Det skyldtes først
og fremst forfedrene hans at hele folket elsket ham og heller ville tjene
en etterkommer av Sigurd Jorsalfare enn Harald Gilles avkom og ættmenn.
4. Det
hendte seg nå at Sverres mor Gunnhild reiste fra landet og sør
til Romaborg. Men da hun kom fram for den mannen som mottok hennes skriftemål,
da sa hun at hun hadde en sønn som hadde en annen far enn hun hittil
hadde sagt. Faren var konge, men det hadde ikke sønnen fått
vite. Denne saka ble lagt fram for paven (9), og i skriftemålet ble
hun pålagt å la sønnen få vite om sin rette far
så snart hun traff ham igjen. Og ikke lenge etter at hun var kommet
hiem, reiste hun til Færøyene og sa til Sverre at han var
kong Sigurds sønn. Han fikk mye å tenke på av det hun
hadde sagt, og han var sterkt i tvil. Det virket uoverkommelig å
slåss om makten med kong Magnus og Erling jarl. Men hvis han nå
var kongssønn, syntes han det ville være stakkarslig ikke
å foreta seg noe, som en annen bondesønn. Og når han
mintes hvordan kloke menn hadde tydet de drømmene han hadde hatt,
da styrket disse drømmene hans mot til å søke hevn
for frendene sine.
5. Slik
har Sverre fortalt en drøm, at han syntes han var kommet vestfra
over havet til Norge, og at han hadde oppnådd noen verdighet der,
det var visst at han var blitt valgt til biskop. Men det forekom ham at
det var stor ufred i landet fordi flere konger sloss mot hverandre, og
han syntes det var kong Olav den hellige som kjempet mot kong Magnus og
Erling jarl, og at han sjøl tenkte på hvem av dem han skulle
slutte seg til. Han syntes at han valgte å oppsøke kong Olav.
Og da han kom til ham, ble han mottatt godt og med stor vennlighet. Men
da han hadde vært der ei kort tid, hendte det en morgen - syntes
han - at det var få folk hos kongen, ikke mer enn femten eller seksten
mann. Kongen vasket seg ved et bord i ei loftstove. Og da han var ferdig,
ville en annen mann gå bort til bordet og vaske seg i det samme vannet
som kongen hadde brukt, men kongen skjøv ham bort med handa og bød
ham å la det være. Deretter kalte han på Sverre Magnus
(10), og bad ham vaske seg i dette vannet. Han syntes at han gjorde som
han ble bedt om. Og da han hadde vasket seg, kom en mann løpende
inn med tidender som hastet; han bad mennene straks ta til våpen,
og sa at kongens uvenner var utenfor. Kongen svarte at det var ingen fare,
og bad mennene ta hoggvåpnene sine og gå ut; han ville ta skjoldet
sitt, sa han, og verne dem alle med det.
De gjorde
som kongen sa. Så tok han sverdet sitt og rakte det til denne unge
mannen Sverre, og deretter rakte han ham merket sitt og sa: "Ta nå
imot merket, herre, og tenk med deg sjøl at dette merket skal du
alltid bære fra nå av." Han syntes han tok imot merket, men
ikke uten frykt. Nå tok kongen skjoldet, og alle skyndte seg ut.
Det forekom ham at der de gikk ut var det en svalgang så lang at
den ikke var kortere enn seksti alen, og han syntes han ikke kunne bære
merket riktig høyt så lenge de var inne i huset. Men da de
var kommet til døra hvor de skulle gå ut, kom det sju menn
med våpen mot dem og ville hogge merkesmannen. Men kongen gikk fram
med skjoldet sitt og gav ham og alle sammen ly, så ingenting skadde
dem. Siden kom de i åpent lende og på en vakker voll. Deretter
syntes han at han reiste merket opp og bar det mot fylkingen til kong Magnus
og Erling jarl, og da han gikk fram, var det som denne fylkingen straks
veik tilbake. Så våknet han og tenkte over det han hadde drømt.
Han ville ikke unnvært drømmen, men han syntes den var forunderlig.
Siden fortalte han den til vennene sine, men bare til noen få, og
den ble tydet på det nærmeste slik det siden gikk. Men når
han kom til å tenke på slike ting, ble han styrket ved det. |