Teksten fins i original på perg. i NRA. Her trykt etter DN I nr. 552. Lignende brev i DN IV nr. 507 (1378), DN XI nr. 251 (1484).
    Mededen ble i middelalderen brukt som bevis i straffesaker og sivilsaker, men ble etterhvert i stor utstrekning fortrengt av vitnebeviset. Eden ble avlagt av den anklagede + 1, 3, 5 eller 11 andre, flere jo alvorligere forbrytelsen han var anklaget for var (L. Hamre: KLNM III sp. 492 ff.; E. Herzberg: Den ældste norske Proces, 1874 s. 233 ff.). Jfr. nr. 4.
    At lagmannen opptrådte som enedommer, var særlig vanlig i tiden omkring 1400. I tiden fra slutten av 1200-tallet til omkring 1350, særlig i Håkon V's tid, opptrådte han derimot gjerne sammen med syslemannen eller andre fremtredende menn (jfr. nr. 53 s. 250 og nr. 74; KLNM X sp. 153 ff. og Seip: Lagmann og lagting s. 68 ff.). Om utviklingen senere i middelalderen, se nr. 113 m. henv.

    Alle menn som ser eller hører dette brev, sender Harald Håkonsson, lagmann i Skienssysle, Guds og sin hilsen.
    Jeg gjør kjent for dere at på Mattheusmesseaften om høsten [20. sept.] i det 8. styringsåret til min verdige herre, herr Erik, med Guds nåde Norges konge og rett arving til Sverige [1396], kom på stevne for meg i Skien på den ene siden Olav Torkellsson, ombudsmann for Gaute Eiriksson på Tinn, og sa at han hadde stevnt Eivind Steinarsson dit til loven for det søksmål som var reist mot ham, at han skulle ha vært i råd med de menn som ble banemenn for Olav Jonsson, for at han der skulle føre fram sin nekting for loven. Og fordi det da var hans rette nektingsdag og den dødes lovlige arvinger dessuten var innstevnt, så fremførte den førnevnte Eivind tylftared der for loven på at han i sine dager verken hadde rådd til eller voldt Olavs død.
    Og til sannhetsbevis satte den førnevnte Olav, som tok imot denne nektingen, sitt segl sammen med mitt segl for dette brev, som ble gjort på dag og år som før er sagt.