Teksten fins i en lang rekke senere lovbokavskrifter. NgL III s. 3-4 nevner 23 hss., 19 datert til 14. årh., 4 til 16. årh. Her trykt etter NgL III nr. 1, bygd på AM 60 qv. (ca. 1320).
    Rettarboten er ikke datert og stedfestet, men inngår tydeligvis i den kirkeskadelige lovgivning som kirkelige dokumenter tillegger kongens formyndere og rådgivere kroningssommeren 1280 (DN III nr. 21 og XVII nr. 880; jfr. Munch: NFH IV 2 s. 13 n. 1; Handbok I 3 s. 178 f. og nr. 31). Den må være utstedt etter kroningen 2. juli (nr. 31), men i 1øpet av den tiden biskopene satt sammen til provinsialkonsil, dvs. til 29. juli, fordi statuttet derfra (nr. 33) tydeligvis er et svar på rettarboten. Om kirkestriden i 1280-årene, se ellers Seip: Sættargjerden (nr. 13) s. 143-83.
    Forordningen er den eldste bevarte i rekken av de rettarbøter som med hjemmel i Landslovens epilog (nr. 28) forbedrer ("bøter") gjeldende bestemmelser på dens rettsområde. Formelt dreier det seg i slike forordninger om utdypende presisering og tillegg, reelt i stor utstrekning om ny lovgivning Slike rettarbøter og andre forordninger eller skipaner - utenom Landslovens område - ble den vanlige form for rikslovgivning i kongedømmets regi etter Magnus Lagabøtes lovbøker (se Handbok I 3 s. 159).
    Rettarboten har 32 artikler fra forskjellige rettsområder. Her er tatt med de artikler som har særlig interesse for forholdet kongedømme-kirke, og noen som viser regjeringens vilje til å fremme den kongelige rettshåndhevelse gjennom lagmenn og syslemenn.
    Rettarboten gir ellers bestemmelser om lavalder for straff, om straff for ikke å møte når man er stevnet til kongen, om testamenter, om odel, budbæring, gjeldssøksmål, mål og vekt og formuesforhold mellom ektefolk.

    Eirik Magnus, med Guds miskunn Norges konge, sønn til kong Magnus, sender alle menn i Norges konges rike Guds og sin hilsen.
    Vi venter at det vil være kjent for dere, og særlig for dem som er de skjønnsomste, at den lovbok som den verdige herre kong Magnus, vår far, skipet, somme steder ikke synes å gjøre så klar orskurd som folk trenger. Det fins også flere omstendigheter i sakene enn det kan være von at en så liten bok kan gi opplysning om. Og fordi vi kaller det vår skyldighet å se omhyggelig etter og bøte på lov og landsrett, så skipet vi nå denne gangen med de beste menns råd noen saker som vi lar bære fram på tinget og lar skrive dette i brev og sende dere med de bestemmelser som her følger:
    [1.] Først at de prester skal ha prostedømme som ikke har sognekirker og hemmelige skriftemål.
    [2.] For det andre at forstandige bønder i sognet, som er velstående, skal ha ombud og oppsyn over kirkens eiendom og det gods den skal ha til sitt opphold, med prestens vitende. Og de skal gjøre regnskap for biskopen eller korsbrødrene om han [biskopen] ikke er i nærheten, hver 12 måneder.
    [3.] Når det gjelder Olavstollen, at den skal selges i det kirkesogn der den blir utredet, og ikke flyttes ut av sognet, om de liker å selge som krever inn tollen.
    [4.] Så skal det heller ikke være flere lensmenn for syslemennene enn to i hvert fylke med mindre syslemennene er flere [i hvert fylke]. Da kan hver av dem ha en lensmann.
    [5.] Likeens skal også håndgangne menn, prester og biskopsmenn gjøre utfareleidang og skipafe som andre menn.
    [6.] Folk skal også passe på at det blir lyst 3 ganger i kirken før samlivet begynner mellom ektefeller, fordi at de barn som blir født etter at deter lyst slik, de skal være ektefødte selv om det siden blir provet at det er noen feil ved [ekteskapet].
    [7.] Det er også forbudt at menn blir tvunget til den ed at han skal gifte seg med den kvinne som han hadde til frille når han ligger med henne etter han gikk til skrifte og bot.
    [8.] Pass heller ikke mindre på at lagtingmennenes segl blir oppbevart under tre låser, lagmannens, syslemannens og sogneprestens, og at det ikke blir brukt til noe annet enn de saker som blir skipet på lagtinget, med mindre det inntreffer nødvendige tarv for landet som skjønnsomme menn vurderer, og at det brev som det skal settes for, der [på lagtinget] blir opplest og straks beseglet der.

[...]

    [23.] [Det er også bestemt] om alle søksmål om gods og om innløsning av jordeiendom, at det skal klages for lagmannen og syslemannen, og de skal avgjøre rett enten lærde menn eller lekmenn klager.
    [24.] Likeledes er det nå også skipet at når syslemannen stevner til seg den mann innen halvfylket som blir gjenstand for søksmål, av den grunn at han vil prove saken hans og avgjøre den rett, [og] på samme måte dersom saksøkeren under rett bevis stevner den han har sak med til syslemannen, og han lar være å komme uten lovlig grunn, da sakes den som var innstevnt en halv mark sølv, halvparten til kongen og halvparten til den som har saken. [Tidspunktet for] disse stevnene skal avpasses etter veiens lengde slik at den innstevnte har tilstrekkelig tid. Og syslemannen skal omhyggelig undersøke denne saken, enten de kommer begge eller en, og gjøre rett mellom dem om han får tatt over. Men om han ikke får tatt over, da er han forpliktet til å skrive nøyaktig til kongen eller lagmannen om den rettslige gransking så vidt som han har fått [den] i stand, gratis for den som saken vedkommer. Men lagmannen skal siden legge orskurd på, selv om de da ikke skaffer ham vitner.

[...]

    [26.] Folk skal også ta seg i vare for å låne ut penger, for det er svært skadelig å tynge den fattige mer enn det er fastsatt i lovene.
    [27.] Likeens vil vi også at forn kristenrett skal gjelde om tiende av kyrleie, slik at den er jevnstor med det den var før.
    [28.] Ombudsmennene skal omhyggelig passe og akte på at de over alt der det skal dømmes i store saker, til tap av liv eller lemmer eller andre store refsinger, nevner opp 12 menn til å dømme som verken er i fiendskap eller slektskap med dem som det skal dømmes om. Men de 12 skal gå for seg selv og stadfeste sin dom. Siden skal de gå tilbake til de andre tingmennene, og da skal de alle sammen samtykke i dommen med håndsopprekning.
    [29.] Likeens advarer vi dere også mot at noen heretter drister seg til åsi seg ut av en lovlig dom når de blir krevd fra rettshåndheverens side. For desto lengre kan den rettskafne få ha sin frihet i fred, som lovhåndhevelsen blir bedre vernet om. De som gjør annerledes uten lovlig grunn, skal også svare lovlig sekt, en halv mark sølv.