30.
1278,18. juli
Tønsberg.
Teksten
fantes i original i Lübecks arkiv (nå i Potsdam). Her trykt
etter DN V nr. 10. Kongens segl hang ved.
Byloven
av 1276 regulerte utenlandske kjøpmenns stilling i Norge. De ble
underkastet samme handelslovgivning som norske bymenn og måtte i
stor utstrekning bære offentlige byrder på like fot med disse.
Det ser ut til at det fra tysk hold er blitt protestert mot Bl's bestemmelser,
og at nedenstående privilegiebrev er et resultat av denne protesten.
Det lemper for tyske kjøpmenn B1's bestemmelser om vakthold (Bl.III
4,VI 3),begrensning av handelen til hus og torg (VI 16) og skipdrått
(VI 17), og gir dem i det hele deres første belagte fordeler i Norge
fremfor innenlandske og andre fremmede kjøpmenn. Tidligere innrømmelser
til skotske kjøpmenn i Perth-traktaten (nr. 25) og til engelske
i en avtale av 1269 (DN XIX nr. 284) var ikke så vidtrekkende. Et
pavebrev nevner misvekst og hunger i Norge i 1278 (DN I nr. 67), og dette
kan na vært en forutsetning for innrømmelsene til de kornimporterende
tyskerne. Jfr. J. Schreiner: Hanseatene og Norges nedgang, 1935 s. 23-26
og Handbok I 3 s. 107.
Magnus,
av Guds nåde Norges konge, til alle Kristi troende som får
dette brev i hende, evig hilsen i Herren.
Det sømmer
seg at kongens majestet med særlige velgjerninger hedrer dem som
i pålitelighet, prøvet ved lang erfaring, med største
iver ønsker og sørger for kongens ære og undersåttenes
gagn. På den inntrengende anmodning og begjæring fra de kloke
menn, rådmennene og borgerskapet i flere av Tysklands sjøsteder,
og især etter de bønner våre særlige venner, rådmennene
og borgerskapet i Lübeck, har båret fram for oss i Tønsberg
gjennom de forstandige og hederlige menn, herrene Henrik Steneken og Alexander,
rådmenn i den nevnte by og spesielt utsendt i dette øyemed
på vegne av samme by Lübeck, har vi derfor funnet det riktig
til Guds ære og deres gagn å skjenke av vår gavmildhet
visse immuniteter til de tysktalende kjøpmenn, gjester og tilreisende
som pleier å besøke vårt rike med varer.
[1.]
For det første har vi følgelig i særlig nåde,
etter råd fra vårt rikes skjønnsomme menn, innvilget
at de før nevnte kjøpmenn, gjester og til reisende som ikke
leier herberge for et år eller et halvt, ikke skal tvinges til nattevakter.
[2.]
Likeledes bifaller vi og godkjenner gjerne at menedere og andre beryktede
personer slett ikke skal føres som vitner mot dem i rettssaker.
[3.]
Forøvrig har vi som tegn på rikere nåde og gunst innrømmet
at de fritt kan kjøpe på brygger, gater og i båter alle
mindre ting som på folkespråket kalles "småvarer", også
huder av alle slag, bare de ikke til sammenutgjør et titall, og
smør om det ikke overstiger ni lauper, hele tiden fra festen for
den salige Hallvard [hallvardsmesse, 15. mai] til festen for den ærerike
jomfrus opptagelse til himmelen [mariamesse fyrre, 15. aug.].
[4.]
Vi har også innrømmet at de nevnte kjøpmenn, gjester
og tilreisende, skal være fri fra skipdrått med mindre skipene
er så store at de virkelig krever både deres og andres hjelp.
I så fall skal man vennskapelig og uten noe krav anmode om deres
hjelp til dette.
[5.]
Vi har også tilstått og innrømmet velvillig at våre
ombudsmenn og øvrige tjenestemenn ikke lenger enn tre dager skal
kunne forby kjøpmennene å selge sine varer til hvem de vil.
De nevnte tre dager skal regnes fra den tid da de nevnte kjøpmenn
meddeler våre ombudsmenn og tjenestemenn at de har slikt til salgs.
Innen disse dagene skal de også underrette de samme kjøpmenn
om hva de vil holde tilbake til bruk for kongen til en bestemt pris. Og
dette skal finne sted om det ikke kommer alminnelig forbud mot å
føre varer fra sted til sted eller utføre dem.
[6.]
Videre har vi innrømmet hva vi også påbyr skal overholdes,
at alle tyskere som lider skibbrudd, fritt skal inneha de av sine eiendeler
som de med Guds hjelp og sitt eget arbeid kan bevare og berge. Og ingen
skal med frekk dristighet våge å bemektige seg disse eiendelene,
før de av dem blir regnet for oppgitt.
[7.]
Vi har også innrømmet at ingen av dem som tilbyr eller stiller
skikkede kausjonister på at de skal møte for retten og adlyde
dommen, skal kastes i fengsel eller lenker for noen gjeld eller forseelse,
med mindre den er av en slik art at den ifølge rettferdighetens
krav bør straffes med halshugging eller avhugging av en hånd.
[8.]
Forøvrig, fordi kjærligheten lærer at de som er utsatt
for flest farer, bør hjelpes med størst omsorg av andre,
har vi bestemt som tegn på særlig medfølelse og kjærlighet
at alle som lider skibbrudd, skal ha rett til, om de ikke klarer seg med
sine egne krefter, å tilkalle sa mange som de finner ønskelig
av dem som befinner seg innenfor det område som på folkespråket
kalles "skipreide". Men de som kommer og yter hjelp, skal etter vekten
av hver lest som er blitt berget ved deres arbeid, ha så meget som
seks norske øre. De er også forpliktet til, om de med rimelighet
kan, å berge skipet og dets utstyr for en betaling som skal fastsettes
av skjønnsomme menn som saken ikke berører. Men den som ikke
kommer enda han er lovlig tilkalt, skal tvinges med lovens straff.
Og da
vi vil at alt dette skal stå fast og ikke brytes av noen sa lenge
sedvanlig troskap og vennskap mot oss og våre menn blir opprettholdt,
påbyr vi alle våre ombudsmenn og tjenestemenn at de ikke tankeløst
skal våge å krenke de før nevnte friheter som vi i vår
godhet har innrømmet, så sant de vil unngå var vrede.
Videre,
for at de som vi omfatter med særlig hengivenhet, skal bli behandlet
med større heder og omsorg av våre undersåtter, har
vi befalt og strengt pålagt alle dommere i vårt rike at de
skal behandle lybske borgere som drar til Norge, og deres gods med særlig
kjærlighet, og ære dem ved åla dem få sin rett
uten vanskeligheter når de klager, men irettesette strengt dem som
undertrykker dem, og gi dem all gunst og nåde over alt hvor de på
rett og hederlig måte kan.
For at
denne vår vennskapelige innrømmelse og gavmildhet skal få
evig fasthet og styrke, har vi latt dette skriv styrke med vårt segls
vern. Gitt i Tønsberg i det Herrens år 1278, 18. juli, i det
15. år av vår regjering. |