Teksten fins i tallrike avskrifter. NgL II s. 3-5 nevner 41 perg. codd., 2 fra slutten av 13. årh.. 2 fra slutten av 16. årh. og de andre fra 14. årh. Her trykt etter NgL II s. 7-10 og s. 178, bygd på AM 60 qv., fra ca. 1320 (jfr. G. Storm: Om Haandskrifter og Oversættelser af Magnus Lagabøters Love, Chra. Vidsk. Forhandl. 1879, No. 14).
    Landsloven ble kalt Gulatingslov, Frostatingslov, Borgartingslov og Eidsivatingslov i de respektive lagdømmer. Prologen har form av et åpent kongebrev til innbyggerne i de forskjellige lagdømmer. Epilogen er formet som en del av lovteksten, men den skiller seg innholdsmessig ut gjennom sine opplysninger om bokens tilkomst. De fleste hss. sier at den ble lovtatt 24. juni 1274, dette gjelder hss. fra alle lagdømmer. Dette stemmer ikke med epilogens ord om at kong Magnus selv dro til lagtinget (i forskjellige hss. Gulating, Frostating, Borgarting, Eidsivating) med lovboken. Tydeligvis har det grunnleggende lovtak funnet sted 24. juni 1274 (jfr. K. Maurer: Gulaþingslög, Allgem. Encycl. d. Wiss. u. Künste, Sec. 1, Bd. 97, 1878 s. 64 f.). Men hvor? Etter vanlig oppfatning var Frostating stedet. Prologens skildring av fremgangsmåten ved revisjonen svarer til det mandat kongen i 1269 fikk til å revidere Frostatingsboken (Isl. ann. s. 138). Ved samme anledning ble tingtiden endret til botolvsmesse (17. juni). Prologens ord om at tingfarebolken "nå som før" står først, stemmer blant de bevarte eldre norske lovbøker bare med Frostatingsboken (jfr. K. Maurer: Gulabingslog s. 63 A. Bøe KLNM XI sp. 231 ff). Denne bevisføringen er likevel ikke bindende. Gulating nevnes som sted for lovtaket i de fleste hss. og i hss. Ior alle lagdømmer. Tingtiden der kan være endret fra petersmesse 29. juni (G 3) til botolvsmesse ved revisjonen av Gulatingsboken i 1267. Den verdslige del av denne revisjonen er gått tapt, men er benyttet i Járnsiða, som har tingfarebolken først. Også stoffordningen i Gulatingsboken av 1267 kan derfor ha stemt med Landslovens prolog. Vi kan da ikke utelukke at det grunnleggende lovtak av Landsloven har funnet sted på Gulating i 1274. I så fall er det naturlig å regne med lovtak på Frostating i 1275, på Eidsivating og Borgarting i 1276. Ifølge Gottskalks annaler, som bygger på den tapte Magnus' saga, besøkte kongen disse lagtingene i de nevnte år (Isl. ann. s. 332, 336), og det er vanskelig å tenke seg at dateringen her er gal. Et hs. av lovboken for Eidsivating nevner dessuten lovtak der i Magnus' 13. styringsår, d.v.s. i 1276. Tilhengerne av en stedfesting av det opprinnelige lovtak til Frostating regner gjerne med lovtak på Gulating i 1275. Men dette blir ren gjetning.
    Om Landsloven og ML's lovreforrner, se K. Maurer: Udsigt over de nordgerm. Retskilders Hist.; E. Hertzberg: De nordiske Retskilder; Handbok I 3 kap. 23 og 35.
    Teksten nedenfor bygger på et hs. for Gulating, og de varianter som er spesielle for lovbøkene fra hvert av de andre lagtingene, er ikke tatt med.

    Prolog.
    Magnus, med Guds miskunn Norges konge, sønn til kong Håkon, sønnesønn til kong Sverre, sender alle Guds og sine venner i Gulatingslag Guds og sin hilsen.
    Dere vet at de skjønnsomste menn fra Gulatingslag idelig har nevnt for oss at dere har spurt at vi har hatt del i å bøte noe på de fleste lovbøkene i landet med de beste menns råd, og bedt oss om at deres bok ikke måtte bli uten del i disse forbedringene. Men dere skal vite for visst at det sømmer seg for oss å sørge vel for [dette] tidligere, men særlig godt nå når dere stoler så mye på vår omsorg at dere helt har dømt den [lovboken] i vår skiping, for å ta det av og legge det til som syntes oss å høve best med de beste menns råd. Og derfor har vi nå en tid idelig gransket den, og det ser for oss ut som en i stor utstrekning kan gi full orskurd med få ord der den før er svært ordrik. Men somme steder trenger den sannelig tillegg der den før på ingen måte er tydeligere enn mange fåkunnige trenger til. Nå, selv om vi kjenner oss svært vankunnige til slike store tiltak, så har vi likevel latt skrive denne bok som vi sender dere, på slik måte som den [selv] vitner, idet vi trøster oss til vår herre Jesu Kristi miskunn og den hellige kong Olavs forbønn, og veiledning fra de skjønnsomste menn som var hos oss. Men for at dere desto bedre skal forstå hvorfor vi har skipet bolkene i den slik som [de] nå er, så forklarer denne måte [å ordne stoffet på] som her følger, det for dere:
    Tingfarebolken er nå som før skrevet i begynnelsen, før selve boken tar til, fordi det først høver at tinget blir skipet og oppnevninger [av nevndemenn] gransket, lagrettemenn valgt, eder framført, grid satt og sømmelig sed kunngjort, for desto bedre kan det siden bli lyttet til boken og dommene bli adlydt som tinget er bedre ordnet og sedet.
    Første lut av boken er kristendomsbolken, for at folk skal forstå at den kristelige tro er grunnvoll og opphav til alle gode ting, og at lydighet mot den hellige kirke og dens formenn er lys og veiviser til alle lovlige rettigheter og miskunnsom opptreden.
    Nest kristendomsbolken er utfarebolken, for at allmuen skal forstå at den samme Gud har skipet kongedømmet til verdslig myndighet som biskopen til åndelig.
    Etter utfarebolken er mannhelgen, fordi det nest etter dette høver for høvdingene, og alle andre utover fra dem, å holde og la holde Guds fred og gode menns frihet mellom kristne menn, men etter lovene, og likevel med måte etter sakens omstendigheter, å refse dem som blir provet [skyldige] i noe annet.
    Nest mannhelgen er arvetallet med det øvrige som hører til det, og det begynner med bortgifting av kvinner, fordi det er svært viktig for dem som reiser krav om arv at de er avlet i lovlig ekteskap.
    Etter arvetallet begynner jordinnløsningen, for den tid en mann arver noe jord, da høver det for ham å granske sin og andre menns odel, for at han ikke skal forholde noen mann en odel som er søkt med lov, og han selv skal kunne innløse sin odel med lov.
    Etter jordinnløsningen er landsleiebolken, fordi det etter lovene hører dem til å bygsle bort sin jord som med lov har ervervet [den].
    Etter landsleiebolken er kjøpebolken, fordi en skal søke løsøre med lovlig søksmål slik som jord og odel etter jordinnløsningen.
    Etter kjøpebolken er tyvebolken, fordi det ikke høver for noen å ødelegge for noen annen [det] som den som eier har ervervet med lov. Men den som gjør annerledes, må svare lovlig refsing for [det].
    Sist i boken er kongenes rettarbøter, for at den konge som etter sine forfedres beslutninger er satt til å ha tilsyn med lovene, ikke skal være mindre forpliktet til å gjøre det lettere for sine sedelige tegner med mildhet og rettarbøter enn til å holde den ufredelige i age med tukt og lovlige refsinger.
    Med hensyn til arv som er tilfalt, og jordinnløsing og drapssaker og bortgifting av kvinner og alle andre lovlige søksmål, så skal de, hvilke lover de enn ble reist under, avgjøres slik som lovene var i landet da de sakene oppsto, om det ikke før er falt lovlig dom i [dem].
    Vi ber dere at dere bærer over med oss i det som skorter, fordi våre mange plikter og vankunnighet har voldt det mer enn vanvare og mangel på godvilje, som en kan tenke seg, selv om vi hadde satt mindre inn og dette emnet hadde opptatt oss sjeldnere enn det opptar oss. Om det også fins noe nyttig i [det], så la oss alle takke Jesus Kristus for det. Hans navn være velsignet uten ende. Amen.

[...]

    [Epilog]
    Ovenpå dette lot kong Magnus sette sammen det fra alle landets [lov]bøker som syntes ham å høve best med de beste menns råd, og skråsette denne bok. Og han for selv til lagtinget og lot [den] lese opp der og ga boken til tingmennene, og den rettarbot dermed som ikke er minst: at denne boken skal fra nå av gjelde over hele Norge i tid og evighet, uten skade for kongedømmets heder, etter den bestemmelse som før er nevnt. Synes hans rette etterkommere at det på noe sted fremdeles trengs forbedringer, da skal han skipe det slik at Gud har ære av det, han selv sjelehjelp, [og] de gagn som skal leve under det. Det kan være at det fins flere rettarbøter i denne boka enn de alene som her er nevnt, dersom skjønnsomme menn gransker med oppmerksomhet denne og den andre som var før.
    Denne bok ble lovtatt på Gulating jonsokdag da det var lidd 1274 vintrer fra vår herre Jesu Kristi fødsel, i det 11. styringsåret til kong Magnus.
    Jesus Kristus gi oss å dra nytte av den slik at det kan være til ære for ham, til sjelehjelp og lønn for den som lot [den] gjøre, og for alle dem som han har ansvar for, oss alle til verdslig velferd og evig fagnad, velsignelse og omsorg fra Fader, Sønn og Helligånd, en Gud i hellig treenighet. Og den hellige jomfru Marias og den salige Johannes døpers og den hellige kong Olavs forbønn være med oss alle nå og alltid. Måtte Gud la oss skilles og møtes igjen frelste. Amen.