27. 1273, 25. jan.-15.
febr. Tønsberg.
1273, juni- aug.
Bergen.
Teksten
er tatt inn i Hirdskråen (1274-77), og fins i 10 hss. fra 1300-tallet
og i 2 fra 17.-18. årh., halvparten norske. Her trykt etter NgI,
II s. 428-32, bygd på AM 323 fol.
Skipanene
er blitt sanksjonert i to omganger, første del på en regional
sammenkomst av tjenestemenn og andre håndgangne menn i Tønsberg
i begynnelsen av 1273, siste del på det store riksmøtet i
Bergen følgende sommer, sammen med Bergens-konkordatet (jfr. nr.
29) og Magnus Lagabøtes tronfølgelov (nr. 26). Skipanen har
særlig kildebetydning gjennom sitt administrative innhold (jfr. Handbok
I 3 s. 101, 133, 145 f.).
Her blir
det fortalt om den skipan som kong Magnus Håkonsson gjorde.
Den vinter
da det var lidd 1273 vintrer fra vår herre Jesu Kristi fødsel,
i det tiende styringsåret til kong Magnus, sønn til kong Håkon,
da han satt i Tønsberg, stevnte han til seg alle lendmenn og stallarer,
lagmenn og syslemenn fra hele Viken og Opplandene. De kom til ham ved pålsmesse
om vinteren [25. jan.], og var sammen i tre uker. Og da ble de saker som
her følger, fullkomment avgjort ved den troskap som de er skyldige
Gud og ham:
Først
til å begynne med: at om kongen til vern for seg og landet trenger
å forsvare eller angripe, i et tilfelle der han ser det høver
rettelig for Gud, og med rad og veiledning av de skjønnsomste menn
i landet, da skal alle lendmenn og veitslemenn til støtte for kongen
holde 5 mann med våpen av en 15 marks veitsle, hver av dem i 3 måneder
på egen kost, og flere om veitslen er større, ettersom beregningen
faller ut, men hver syslemann skal holde 6 mann for hver tjuesesse til
støtte for kongedømmet av lenet sitt [vest] til Rygjarbit,
og i 3 måneder på egen kost. Begge [veitslemenn og syslemenn]
skal holde [sine menn] med slike våpen som hirdmennene, gjestene
eller kjertesveinene har, enhver desto mer etter som han har større
antall lider, enten det trengs uten- eller innenlands. Men fra Valdres
og Hallingdal 40 mann, fra Romerike 12 mann fra den sørlige halvdelen,
men 10 fra den andre, fra den sørlige halvdelen av Hedmark 10 mann,
men 12 fra den nordre, fra den ytre halvdelen av Hadeland 10 mann, men
12 fra den nordre, fra Gudbrandsdalen 8 mann fra hver av de to delene,
fra Østerdalene 5 mann.
Likeledes
også at enhver som tar imot sysle av kongen, skal når han tar
imot syslebrevet, gi kansleren et slikt [revers-] brev med seglet sitt
hengende ved som her følger, for at han desto senere behøver
å komme i tvil om kongens eiendommer eller visse øre i sin
sysle: "Alle Guds og sine venner, dem som ser eller hører dette
brev, sender N. Guds og sin hilsen. Jeg vil at dere skal vite at i den
vinter da det var lidd så mange vintrer fra vår Herres fødsel
- og en skal nevne hvor mange det er - og i det styringsåret til
kong N. og på den dagen, ga min herre meg denne sin sysle N. for
sitt herredømmes skyld, [noe] som Gud må takke ham for. Jeg
lover ham til gjengjeld dette som jeg gjerne skal holde: Jeg skal verken
bryte hans ed eller min mot hans tegner, som han har satt meg over, [men]
heller være barmhjertig mot dem som på grunn av uvitenhet eller
ovstor nød blir ilagt sekter, men være streng mot alle dem
som gjør [seg skyldig] til det med ondskap og stridighet. Jeg skal
ogsa være hensynsfull mot leilendingene hans slik det best sømmer
seg for meg, og bygsle bort og la huse eiendommene hans vel, slik at jeg
ingen andre fordeler skal ha av det, verken gaver eller underhold. Hans
visse øre skal komme inn med grei utregning på den tid og
det sted som min herre bestemmer, på rett måte og med rette
fradrag for hans ombudsmann som han tilsetter. Men dette var da min herres
visse øre, da jeg tok imot syslen - og han skal nevne den hele.
Jeg skal gjøre fullt rede for den hver tolvte måned, enten
den vokser eller minker, likeledes for veitsler og nedgang i [veitsler],
om de forekommer, med rett utregning etter den bestemmelse som nå
er omtalt. Dette lover jeg Gud og min herre ved min tro. Dette brev ble
gjort i det året etter vår herre Jesu Kristi fødsel
og i det styringsåret til kong N., på den Kalendae eller Nonae
eller Idus."
Likeledes
også om en syslemann spør at en som har gjort seg skyldig
til straff, er kommet i en annens sysle. Da er han [den sistnevnte] pliktig
til å sende den mannen til den andre straks brevet hans kommer etter,
og siden skal denne ordne hans sak som det før er sagt.
Og om
menn blir tatt av dage når fullt tvingende omstendigheter fører
til det, da skal syslemannen snarest sende drapsmannen i grid til kongens
avgjørelse med den forklaring som de for Gud vil svare for er sann.
Blir en drapsmann dømt slik at han er verd mørkestove men
ikke dødsstraff, da skal syslemennene sende [ham] til de steder
som her følger:
Alle
sør for Svarteborg til Konghelle, men nord for Svarteborg til Valdensholm,
men fra Kambo av og fra Romerike vestover til Dravn til Oslo, men utover
fra Dravn og fra Telemark og helt vest til Rygjarbit til Tønsberg,
og fra alle Opplandene unntatt Romerike til Mjøskastellet. Blir
drapsmannen dømt til døden, da skal enhver syslemann som
har latt ransake, selv skaffe bøddel, men ikke frendene [til den
drepte], etter det som lovboken sier og han vil svare for Gud.
Likeledes
også at hele vår leidangen skal være budt ut til midfaste,
samlet inn til påske og kommet til Tønsberg til hallvardsmesse
[15. mai], og høstleidangen utbudt til vinternettene [14. okt.],
samlet inn til martinsmesse [11. nov.] [og] kommet til kaupangen til jul,
og landskylder med.
Men sommeren
etter holdt kong Magnus et stort høvdingmøte i Bergen. Dit
kom erkebiskop Jon og alle biskopene i landet og andre høvdinger,
lendmenn og alle syslemenn fra nord i landet [vest for Rygjarbit]. Da ga
kongen sønnene sine høvdingnavn, Eirik kongsnavn, men Håkon
hertugnavn.
Alt dette
ble da stadfestet på nytt mellom kongen og syslemennene i Viken.
Men fordi at bygdene ikke er så folkerike nord i landet og det der
kommer inn mindre av sekter, så ble det skipet og stadfestet slik
mellom kongedømmet og syslemennene: at fra Egdafylke skal det holdes
4 mann fra hver skipreide til hjelp og sømd for kongen, med slik
bestemmelse både om våpen og andre ting som det før
er bestemt fra Viken, men fra Rygjafylke 3 mann fra hver skipreide, likeledes
både fra Hordafylke 3 fra hver skipreide og fra Sogn 3 mann fra skipreiden,
fra den sørlige delen av Firdafylke 2 mann fra skipreiden, men fra
den nordre delen 3 mann fra hver skipreide, fra Sunnmøre 2 mann
fra skipreiden, men fra Nordmøre 3 mann fra skipreiden, fra Romsdal
3 mann fra skipreiden, fra Trondheimen innenfor Agdenes 2 mann fra noen
skipreider og 3 mann fra noen, Ira Namdalen 3 mann fra skipreiden, fra
Hålogaland 4 mann fra hver skipreide. Nå syntes alle av de
skjønnsomste menn som var til stede, at dette ville være til
stort gagn for begge parter, men at det likevel var nødvendig at
kongen ikke la mer på syslemennene til lette for seg, enn at de ikke
trengte å legge til svært mye av sitt eget gods, likeledes
også at syslemennene ikke måtte dra altfor mye unna kongedømmet
og dets gods.
Likeledes
synes og finner vi desto mer jo lenger vi har del i det, at de som sitter
over dommene, på ingen måte blir drygere til a tenke over dem
enn det er behov til for dem som det blir dømt om, og de som dømmer
har ansvar til. Og derfor mener vi at det sømmer seg for oss og
de andre som vi setter over dommene, at fra nå av skal de dommer
som ser ut til å gjelde store saker, særlig manndrap eller
tap av lemmer eller liknende ting, bli nøyaktig nedskrevet. Vi venter
at det vil bli til hjelp for dem som dømmer på den måten
at det desto mindre blir nødvendig å eske kiv [senere] i samme
sak, dessuten [at det vil bli] samtykt av dem som det dømmes om,
at vanskelighetene ikke trenger til å økes på grunn
av noen form for glemsomhet når det gjelder forlikssaker og dømte
saker. For at det skal bli lettere for dem som skal skrive [dommene], så
passer det å ha den ordning at en først skal gjøre
greie for den vinter og den tid på 12 måneder da saken ble
dømt, dernest hvem som dømmer og om hvem eller hva det ble
dømt, og det ved navns nevnelse, og at det blir gjort greie for
hvor mye hver skal motta eller betale, eller av hvilken grunn mannebøter
eller sårbøter avtar eller minker, eller andre rettslorbedringer
om slike omstendigheter er for hånden, eller med hvilke betalingsterminer
og hvor det skal betales, på den måten som det står i
kongens brevbok. |