22 1250, 6. okt. Bergen.
Teksten
fantes i original i Lübecks arkiv (nå Potsdam?). Her trykt etter
DN V nr. 4. Håkon Unges segl hang ved.
I
Hákonar saga (nr. 19) s. 602 f. blir det fortalt at kong Håkon
sommeren 1247 beslagla skip og gods for tyske kjøpmenn i Bergen,
fordi norske skip tidligere var blitt ranet av daner og Iybekkere under
krigføringen mellom dem i danske farvann. To bevarte brev fra kong
Håkon røper livlig noteveksling mellom ham og Lubeck den følgende
tid (DN V nr. 1-2). Det går fram av brevene at det tidligere er gitt
lybekkerne kongelige friheter i Norge og at det nå er om å
gjøre for kongen å få gjenopptatt importen av korn og
malt fra Lübeck, angivelig p.g.a. dyrtid. Sagaen vil også vite
at kongen har fått sin venn, keiser Fredrik II, til å gripe
inn på sin side. Det kom i gang forhandlinger mellom partene, og
avtalen nedenfor ble formulert av kongen. Den ble tydeligvis sendt med
Bjarne Moisesson til Lübeck for godkjenning av byrådet. Dette
skjedde vinteren 1250-51 (Hákonar saga s. 628 f.; jfr. P. A. Munch:
NFH IV 1 s. 70-78 og Handbok I 3 s. 97 f.). Avtalen gir ellers den første
sikre omtale vi kjenner til av et norsk kongsråd. Jfr. Handbok I
3 s. 155.
Til alle
Kristi troende, såvel nålevende som fremtidige, som får
se eller hore dette brev, [sender] Håkon, av Guds nåde Norges
konge, hilsen i alles Frelser.
Vi vil
at det skal være vitterlig for dere alle at skjønt det inntil
nå har forekommet uenighet i mange henseender mellom folk fra vårt
land og lybekkerne, og de har påført hverandre mange skader,
har det likevel, da Herren i evangeliet sier: "Salige er de fredsommelige,
for de skal kalles Guds barn", behaget oss og vårt råd og edle
menn som på deres [lybekkernes] vegne er sendt til oss, at alle uoverensstemmelser
og klagemål som det er kjent inntil nå har vært mellom
partene, de vil vi fra nå av skal bilegges og bringes fredelig til
hvile og ved vår nåde utslettes helt, idet vi vennlig opptar
disse [lybekkerne] i vår nådige velvilje, dette særlig
på grunn av Guds godhet og ved mellomkomst av deres trofaste vennskap,
gitt av Gud, i særdeleshet da de sendte til oss sine troverdige utsendinger,
nemlig den aktverdige herr J [ohannes] de Bardvic og andre, som ydmykt
overlot alt det ovennevnte til vår vilje og avgjørelse. Og
fordi det er godt og nyttig å forandre det som er skadelig til det
bedre, har vi funnet det nødvendig at liksom denne trygge fred nå
er varig befestet mellom vårt rike og deres by, slik må den
også for fremtiden fast overholdes mellom våre menn og menn
fra deres by, overalt der de møtes, og dette gjensidige fredsforbund
bevares trofast ved Guds nåde gjennom alle tider fra nå av.
Og derfor
fastsetter vi at for fremtiden skal våre borgere og deres, over alt
der de vil begi seg hen med sine varer, ha fri adgang til å komme
og seile, og mottas velvillig og vennskapelig gjensidig av hverandre, og
behandles fredelig med hensyn til eiendom og person.
Vi har
også bestemt at dersom det skulle hende at menn fra deres by på
noe sted blir angrepet eller skadet av sine fiender, skal menn fra vårt
rike, om de er til stede, være forpliktet til etter evne å
beskytte og hjelpe dem som venner og brødre. Og det er fastsatt
i denne fredsbestemmelse at den samme gjengave og tilsvarende hjelp skal
gis våre menn.
Forøvrig
vil og innrømmer vi at kjøpmenn fra deres by som kommer til
våre trakter, skal nyte samme privilegium og frihet som det beste
de har hatt før i vårt rike på noe tidspunkt. Men dersom
- Gud forbyde - noens fordervede frekkhet våger å bryte dette
fredsforbund mellom oss, så bør ikke av denne grunn vårt
fredsforbund rives i stykker eller gjøres ugyldig. Men snarere bør
de som har gjort dette i frekk dristighet, enten straffes med den straff
de fortjener, eller passende bøte for de tap som er forvoldt, eller
de skader som er påført mennesker, slik at denne vår
bestemmelse ikke desto mindre forblir fast og ukrenket.
For at
dette fredsforbund skal forbli fast og urokket, har vi latt dette skriv
styrke med vårt segls vern og vår sønn, herr Håkon,
den unge konges, med disse som vitner: herre konge Håkon og junker
Magnus, våre sønner, herr A[rne], biskop av Bergen, og herr
H[enrik], biskop av Island, herr S[igurd], abbed i St. Mikaels kloster,
herr Th., abbed i St. Johannes' kloster, herr Ph[ilippus Laurentsson],
vår kjære slektning, herr G[aut Jonsson] og andre av våre
baroner, herr O, erkediakon i Bergen, herr O, prost, og herr B[jarne Moisesson],
vår utsending, og flere andre tilstedeværende troverdige menn.
Gitt
i Bergen 6. oktober i det Herrens år 1250, det fjerde år etter
var kroning. |