3.
[1035-1094]
Rettarbøtene
er tatt inn i den eldre Gulatingsloven, men fins bare i hovedhåndskriftet,
Codex Ranzowianus (o. 1250), Ngl. bibl. E don. var. 137 qv. Her trykt etter
NgL I s. 58-59.
Om
begrepet rettarbot, se ordlisten.
Rettarbøtene
avskaffer Svein Alfivassons lovgivning (jfr. Ágrip, utg. og overs.
av G. Indrebø, Norrøne Bokverk nr. 32, s. 56-58). Sagaene
(Ágrip, Morkinskinna, Fagrskinna, Heimskringla) beretter - tydeligvis
ut fra Sigvat skalds Bersoglisvísur - at Sigvat sa fram dette kvadet
i tilknytning til et ting, etter at bøndene hadde knurret over kong
Magnus' hardstyre. Neste dag ble det på tinget inngått forlik
mellom kongen og bøndene, og kongen ble fra nå av Magnus den
gode. K. Maurer mente at det var ved dette forliket kongen ga bøndene
de rettarbøtene som er tatt inn i Gulatingsloven, og at tinget således
ble holdt i Langøysund sørvest for Kristiansund. (Die Entstehungzeit
der älteren Gulaþíngslög, 1871 s. 127-28; jfr. E.
Hertzberg: HT 5 R II s. 254; A. Taranger: Tidsskr. for Retsvidensk. 1926
s. 191-92). Men sagaene nevner ikke Langøysund. Den eldste bevarte
beretningen, Ágrip, legger tvert om tinget mellom kongen og bøndene
til Nidaros, og verken i Ágrip eller Morkinskinna er det tale om
rettarbøter. Kongen forsøkte på tinget først
å pålegge folket nye tyngsler, men lovte dem siden miskunn
og godhet. De yngre sagaene sier at kong Magnus fra nå av holdt de
rette lovene (Fagrskinna) eller ble enig med de viseste menn om lovene
(Heimskringla). Det er forøvrig usikkert hvor mange av disse rettarbøtene
som er gitt av kong Magnus den gode, og hvor mange av kong Håkon
Toresfostre i julen 1093-94 (jfr. Ágrip s. 80; Morkinskinna, utg.
av F. Jónsson, 1932 s. 297; P. A. Munch: NFH I 2 s. 852 og Il s.
468-69).
Her er de rettarbøter
som Magnus den gode ga i Langøysund . Men somme ga Håkon Torefostre.
Julegaver skal heretter
aldri være til.
Det gods skal hver ha, som
en finner i hans jord, selv om en annen graver [det] opp.
Om en manns skip.
Skipet sitt skal enhver
nyte når det er full fred, [og] fare der han vil.
Her står om landøre.
Ingen mann av dem som svarer
utgjerder, skal betale landøre.
Om en mann farer bort fra
landet vårt, da har han rett til å komme [tilbake] når
han vil, selv om han er på et annet sted, dersom han ikke har vært
i våre kongers fiendeflokk.
Nå
er en mann utleg herfra. Nå, om den mannen er død her, som
han hadde rett til å ta arv etter om han hadde vært her i landet
og ikke var utleg, da skal den ta arven som er nærmest den. |