Romertall er bygget opp av i, v, x, l, c, d og m (1, 5, 10, 50, 100, 500, 1000). Hovedregelen er at et mindre tall plassert foran et stort skal trekkes fra det store. Et mindre tall plassert etter et stort skal legges til det store.
| I
j 1 |
II
ij 2 |
III
iij 3 |
IV
iv 4 |
V
v 5 |
VI
vj 6 |
VII
vij 7 |
VIII
viij 8 |
IX
ix 9 |
X
x 10 |
½ |
iii 3 ½ |
| L
l 50 |
C
c 100 |
D
d 500 |
M
m 1000 |
1550 = MDL
1641 = MDCXLI
1653 = MDCLIII
1797 = MDCCXCVII
1983 = MCMLXXXIII
Når romertallene er skrevet med små, gotiske bokstaver vil telling av antall prikker ofte gjøre det lettere å lese tallet.
I eldre tid var i og j i
prinsippet samme bokstav. I gotisk skrift skrives ett-tallet i slutten
av en tallserie som j. ½ angis med en tverstrek gjennom
j, d.v.s. at du finner hele tallet og trekker fra ½.
I noen tilfeller finnes alternativene iiij for 4 og viiij for 9. Disse er formelt feil i forhold til hovedregelen for romertall.
Store tall kan skrives på en avvikende måte, med først antallet hundre eller tusen, deretter det store tallet hevet over linjen, f.eks. ijCM (200 000) eller jM (1000, vanligvis skrevet med kun M).