Crassus og republikkens krise

CRASSUS OG DEN ROMERSKE REPUBLIKKENS KRISE.

Førsteamanuensis Ingvar Mæhle, Historisk Institutt, UiB.

2006

Romersk politikk i 60-årene før Kristus var sterkt preget av to mektige menn og rivaliseringen mellom dem; Pompeius med tilnavnet Magnus, d.v.s. Den Store, og Marcus Licinius Crassus. Disse mennene hadde flere ting felles: For det første skapte de begge sin maktposisjon under diktatoren Sullas beskyttelse. For det andre stod de begge etter Sullas død i spissen for å reversere hans konservative endringer av konstitusjonen. For det tredje tilhørte de begge den romerske republikkens adelige familier, i Crassus’ tilfelle en av de eldste. Og for det fjerde stod de likevel på sidelinjen i forhold til senatets aller høyeste sjikt, de øvrige aristokratiske familiene som i flere hundre år hadde dominert romersk politikk. Det var imidlertid enda flere ting som skilte dem.

(Sulla, Pompeius, Crassus)

Mens Pompeius hadde gitt seg selv tilnavnet Magnus for sine store militære bedrifter og brukte 60-årene til å bygge opp sin militære ære ytterligere, var Crassus’ maktposisjon først og fremst knyttet til hans bruk av økonomiske virkemidler i den politiske kampen. Mens Pompeius’ fremste ønske i 60-årene var at det romerske senat skulle akseptere hans Storhet, var Crassus’ ambisjon på den ene siden å forhindre dette og på den andre siden å selv bli den fremste i staten. Crassus’ såreste punkt var at en god del av æren for at den eneste militære bedriften han kunne skryte av, nemlig nedkjempelsen av Spartacus’ slaveoppstand i 71 f.Kr. ble stjålet av Pompeius. Etter at seieren var i havn, kom nemlig Pompeius forbi, på sin vei tilbake fra Spania og slaktet de siste restene av Spartacus’ hær. Pompeius erklærte at Crassus riktignok hadde vunnet slaget, men at han selv hadde avsluttet krigen. Ettersom senatet var livredd for at Pompeius ville følge Sullas eksempel, innta Roma og la seg utnevne til diktator, var det ingen, bortsett selvfølgelig fra Crassus, som protesterte mot dette. Man var i det hele tatt glad for at han nøyde seg med å skryte.

(Spartacus)

20-års perioden mellom år 91 og 71 f.Kr. var en sammenhengende unntakstilstand og Pompeius og Crassus utnyttet denne situasjonen svært forskjellig. Nedkjempelsen av Spartacus var Crassus andre store militære bedrift. Den første var minst like imponerende, men imidlertid ikke noe han offentlig ville fremheve som spesielt ærerik. Crassus skal selv ha sagt at ingen kunne regne seg for rik om han ikke kunne finansiere sin egen private hær. Da Sulla inntok Roma i år 82 f.Kr. var Crassus hærføreren som med sin egen legion, rekruttert på privat initiativ og for hans egen regning, sikret kontrollen med Porta Collina og dermed også bidro avgjørende til seieren. Dette kvalifiserte Crassus til en helt sentral plass i diktatoren Sullas regime.

Betingelsene for at Crassus kunne skape en slik private hær og Sulla begå statskupp hang nøye sammen med utvidelsen av det romerske imperium. Den gamle romerske vernepliktshæren hadde erobret et imperium som strakte seg rundt hele Middelhavsområdet. Denne voldsomme ekspansjonen gjorde samtidig den tradisjonelle bonde – borger – soldat triaden til en anakronisme. De mellomstore bøndene som utgjorde ryggraden i hæren og samtidig hadde den største innflytelse i folkeforsamlingen kunne vanskelig forene krigstjeneste og jordbruk, da tjenestetiden strakk seg over flere år. Forsøk på å regenerere bondestanden fra grunnen av ved å gi fattige jord, og dermed sikre rekrutteringen til de romerske legionene, endte med forslagstillernes død. Romas senatorer hadde nemlig selv økonomiske interesser i utnyttelsen av statsjorden. Konsulen Marius fant imidlertid en løsning rundt år 100 f. Kr. I stedet for å gjøre fattige til bønder og deretter bønder til soldater, tok han en snarvei. Han tok i stedet fattige frivillige direkte inn i hæren, med et løfte om rikt krigsbytte og jord ved dimisjon. Løftet ble innfridd gjennom allianser med folketribuner, som hadde myndighet til å foreslå lover. Enkelt men genialt løste dette rekrutteringskrisen på den ene siden og sikret gjennomføring av jordutdeling på den annen side. Det var lettere å nekte å gi jord til fattige uten våpen, enn å nekte jord til bevæpnede soldater. Løsningen var imidlertid livsfarlig.

(Romersk legionær, Marius)

Da Marius gjennom en slik allianse med folketribunen Sulpicius fratok den nyvalgte konsulen Sulla en potensielt meget lukrativ kommando mot kong Mithridates 6. i Lilleasia, hadde han gått over streken. Dette ville verken Sulla eller hans soldater finne seg i. Romerske soldater kjempet for første gang mot romerske soldater og Roma ble inntatt av Sulla. Sulla sikret sine interesser og dro deretter østover. Straks ble Roma inntatt på ny, denne gang av Marius og hans allierte Cinna. Crassus far og bror ble begge drept av Cinna, og Crassus selv måtte gå i dekning. Hovedpersonen i denne artikkelen var med andre ord sterkt motivert til å følge Sulla, da denne noe forhastet avsluttet krigshandlingene mot Mithridates og inntok Roma på ny. Sullas venstre og høyre hånd var Pompeius og Crassus, og Crassus ble altså helten ved Porta Collina.

Pompeius og Crassus utnyttet deretter situasjonen forskjellig. Den unge Pompeius ble Sullas fremste problemløser under borgerkrigene som raste videre, og utøvde militært imperium til tross for at han ikke innehadde noe embete og dessuten var for ung til å stille til valg. Men han var effektiv og ble av sine fiender snart kalt carnifex adolucentulus, dvs. den unge bøddel. Crassus skapte seg under Sullas diktatur i Roma et annet rykte. Han ble den største gribben under myrderiene som fulgte Sullas inntog.

(Mithradates)

I sin biografi over Sulla skriver Plutark, en av våre hovedkilder til de fremste politiske aktørene i den romerske republikk, at Sulla rolig og uanfektet talte i senatet mens 6000 overvunne fiender ble myrdet på sirkuset. Senatorene hadde, som man kunne vente, store problemer med å konsentrere seg i støyen fra de døende. Sulla forsøkte imidlertid å berolige dem med at det bare var noen slyngler som han lot irettesette. Myrderiene fortsatte ukontrollert også i gatene noen dager, helt til en ung senator ba om litt mer orden og metode, slik at dem som ikke stod for tur slapp å bekymre seg unødig. Sulla sa seg villig til dette og fant dermed opp en ny institusjon som også den senere Augustus skulle benytte seg av. Dette var proskripsjonen. Såkalte statsfiender ble erklært fredløse. Det ble satt premie på deres hoder og deres eiendom ble trukket inn til fordel for statskassen og senere auksjonert ut. Plutarks dramatiske skildring fortjener her å bli sitert:

Sulla satte […] opp en proskripsjonsliste med åtti navn. Til tross for den alminnelige forbitrelse proskriberte han bare en dag senere to hundre og tyve i tillegg, og etter enda en dags forløp samme antall på ny. Da han holdt en tale til folket om dette, sa han at han bare hadde proskribert så mange som han tilfeldigvis kunne huske, og at han senere skulle proskribere dem som han hadde glemt denne gangen […]

Han husket en god del flere, og hans allierte, deriblant Crassus var påpasselig med å minne ham på dem som han tidligere hadde glemt. Motivasjonen for Sulla og hans allierte var nemlig ikke bare å skape ro og orden og harmoni i staten ved å stille ut hodene til sine fiender på Forum. Plutark skriver nemlig videre:

Den som drepte en proskribert fikk en belønning på to talenter for sitt mord, selv om det så var en slave som drepte sin herre eller en sønn sin far. Det som forekom aller urimeligst, var at Sulla også gjorde den proskribertes sønner og sønnesønner fredløse og inndro eiendommene til alle dem også. Og proskripsjonene var ikke innskrenket bare til Roma; de foregikk i hver by i Italia […] Og de som mistet livet fordi de hadde vakt sine motstanderes harme og hat, var for ingen å regne i forhold til dem som ble hugget ned fordi noen ville ha tak i deres eiendom.

En senator som hastet gjennom byen ble spurt av en venn hvorfor han hadde det så travelt. ”Fordi jeg blir forfulgt av min sabinske eiendom” var svaret. Proskripsjonene finansierte på den ene siden jordutdelinger til Sullas soldater og på den annen side bidro de til at Sullas allierte skapte seg store formuer. Sullas følelser overfor Crassus skal visstnok ha kjølnet noe da han oppdaget at denne hadde tuklet med proskripsjonslistene, til en intetanende rikmann i Bruttiums ubehagelige overraskelse. Og det skulle noe til for å sjokkere Sulla. Crassus var ikke alene om denne type taktikk, men han gikk åpenbart for langt.

Hvordan profitterte Crassus på disse myrderiene? De proskribertes eiendommer ble inndratt til fordel for statskassen og bortauksjonert i full åpenhet. Crassus og andre sullanere fikk tilslaget på enorme rikdommer på rene skambud. Hvorfor? Fordi ingen andre enn Sullas allierte torde å legge inn bud. Crassus var også beryktet for andre forretningsmetoder. Proskripsjonene varte jo ikke evig, men Crassus hadde for alvor fått smaken på røverkjøp i eiendomsmarkedet. Trange forsøplede gater, stekende sommersol, brannfarlige leiegårder i elendig forfatning og fraværet av et skikkelig brannkorps, for ikke å snakke om ikke-eksisterende høytrykksslanger, gjorde eiendomsspekulasjon til en risikabel affære. Dette visste imidlertid Crassus å utnytte til egen fordel.

Han skapte et stort privat brannkorps av slaver, utstyrt med økser og bøtter. Når en eiendom tok fyr ble ikke bare eieren fortvilet, men også hans nærmeste nabo. Crassus var straks på pletten og tilbød seg ikke bare å kjøpe det brennende huset, men også den ennå uskadde eiendommen. Men budene var latterlig lave og ble derfor ofte avvist i første omgang. I mellomtiden økte brannen i styrke. Litt senere kom Crassus med et enda lavere tilbud, og deretter stadig lavere til de ulykkelige eierne ga opp. Straks var Crassus’ brannkorps på pletten, dannet effektive rekker med vannbøttekastere og hugget ned det brennende huset. Eiendommene kunne han selge videre med god profitt eller selv føre opp et nytt falleferdig leilighetskompleks.

Crassus ble en gang i midten av 70-årene f.Kr. anklaget for å ha forført vestalinnen Licinia, en av gudinnen Vestas 6 jomfruprestinner. Slik utukt var en enda større trussel mot statens sikkerhet og eksistens enn om Vestas hellige ild sluknet, og straffen var deretter. Den skyldige vestalinnen ville bli levende begravd i en hule, kun utstyrt med litt olivenolje, brød, melk og en krukke vann. Ettersom hun var gudinnens eiendom, kunne man jo ikke direkte ta livet av henne, og skulle hun likevel vise seg å være uskyldig var det Vestas ansvar å redde henne. Mannens straff var derimot en mindre langtrukken, men både pinefull og vanærende død. Dersom Crassus ble funnet skyldig, ville han bli kledd naken og pisket i hjel på Forum. Crassus’ forklaring på hvorfor han hadde tilbrakt mistenkelig mye tid med Licinia, var, gitt Crassus’ rykte som grådig eiendomsspekulant, så troverdig at han unnslapp domfellelse uten problemer; Crassus hadde kun vært ute etter Licinias fine villa like utenfor Roma. Licinia unnslapp imidlertid ikke Crassus før han hadde fått kjøpe eiendommen.

(Vesta-tempel og vestalinde)

Borgerkrigs-profitøren, bolighaien og eiendomsspekulanten Crassus har ikke fått noen skånsom behandling av vår tids antikkhistorikere. Hvordan kunne et slikt forferdelig menneske ha så stor innflytelse i et politisk system som belønnet popularitet? Plutark gir oss en ledetråd til å oppklare mysteriet. Crassus, skriver han, ga opp ethvert forsøk på å bli Pompeius’ like i militær ære og kastet seg i stedet ut i den daglige politikk i Roma. Pompeius’ navn og makt var nemlig større i byen når han var borte fra den, på en av sine kampanjer. Når han derimot var hjemme holdt han seg borte fra mengden og Forum, og hjalp kun noen meget få borgere, men selv da uten noen særlig entusiasme. Crassus var derimot hele tiden rede til å hjelpe med både råd og dåd som advokat, var alltid både tilgjengelig og omgjengelig. Dette gjorde ham godt likt og bidro til at han på hjemmebane overgikk den mer arrogante og tilbakeholdne Pompeius. Mens Pompeius var redd hans auctoritas og dignitas ville ta skade av kontakt med det jevne folk, behandlet Crassus vanlige borgere fullstendig uaffektert, trykket deres hender, hilste dem ved navn og inviterte dem til middag.

Crassus oppførte seg med andre ord som en tradisjonell romersk popularitetssøker. Han knyttet til seg klienter, stod til tjeneste for både høy og lav i samfunnet og smigret sine mindre velstående medborgere ved å behandle dem som likemenn. Kunne Crassus sin nettverksskapende virksomheten og disse personlige appellene reparere den griske krigsprofitørens image? Om folket var klar over denne kontrasten mellom monsteret Crassus, helten fra Porta Collina, og den vennlige og imøtekommende Crassus de møtte til daglig, vet vi ikke. Kontrasten ser i alle fall ikke ut til å ha skadet ham. Han ble nemlig valgt til sensor for år 65, med ansvar for å rense senatet, innskrive borgerne i centurier og triber, bortauksjonere offentlige kontrakter og se til at de gode gamle seder ble opprettholdt. Det ble kun valgt to sensorer hvert 5. år, og den som ikke tidligere hadde vært konsul kunne bare glemme å forsøke seg på dette prestisjefylte embetet. Med andre ord kunne bare hver 5. ekskonsul bli sensor. Det krevdes følgelig betydelig innflytelse for å bli valgt. Mye av dette kan tilskrives hans virksomhet som patron, beskytter for venner lengre nede på den sosiale rangstigen. Men hans valg til sensor i 65 kan også forklares som et resultat av hans konsulat i år 70 f.Kr.

(Crassus. Census romerske riddere)

Crassus’ karriere frem til år 70 var riktignok ekstraordinær, men samtidig temmelig vanlig i en ekstraordinær tid. Crassus var en typisk sullaner. Senatorene som hadde beholdt hodet under proskripsjonene var stort sett erkekonservative tilhengere av Sulla eller i det minste ikke radikalere. Svært mange av dem hadde profittert på hans myrderier på lignende måte som Crassus, og mange av dem hadde deltatt i borgerkrigene med ekstraordinær myndighet. Velgerne ble derfor etter Sullas frivillige oppgivelse av diktaturet, hvert år stilt overfor et valg mellom forskjellige kandidater som på en eller annen måte hadde skitnet sine hender tidligere i sin karriere. Kanskje folket ikke så på Crassus som stort verre?

I motsetning til mange av disse senatorene var imidlertid Crassus, i kompaniskap med Pompeius, innstilt på å gjenetablere folketribunenes myndighet til å foreslå lover. Sannsynligvis var dette et hovedpunkt i deres valgkamp, og skapte stor entusiasme blant velgerne. Vingestekkingen av folketribunatet var en av grunnpilarene i Sullas konstitusjon, og det var, som vi har sett, nettopp den frie utnyttelsen av dette embetet som hadde fremprovosert borgerkrigene i utgangspunktet. Pompeius og Crassus ble etter dette identifisert som populares, d.v.s. folkevenner.

(Plebejertribun. Provoco, ”Jeg appellerer)

Crassus forventet nok å få en betydelig popularitetsgevinst ved denne reformen, og sannsynligvis kom de nyvalgte konsulenes forslag ikke overraskende på deres velgere. Under selve konsulatet investerte Crassus også store ressurser på å øke sin popularitet og prestisje, igjen i konkurranse med Pompeius. Mens Pompeius hadde gjort seg fortjent til en triumf for nedkjempelsen av opprøreren Sertorius i Spania, kunne Crassus bare få en ovatio, en slags minitriumf. Grunnen til dette var at nedkjempelsen av Spartacus ikke involverte anneksjon av nye områder eller nedkjempelse av en ekstern fiende. Crassus måtte for eksempel under sin ovatio skride frem til fots, eventuelt ridende på en hest, mens Pompeius under sin triumf kjørte en vogn trukket av fire hester, mens en slave stod bak og minnet ham på at han var dødelig. Det var ingenting Crassus kunne gjøre med denne regelen, men han kunne i alle fall overstråle Pompeius i forbindelse med festelighetene etterpå. Det var vanlig at en triumfator ofret en tiendel av krigsbyttet til guden Hercules. Nå hadde ikke Crassus erobret noe krigsbytte under slavekrigene, men det var ingenting som kunne hindre ham å gi et konkurrerende offer i forbindelse med sin ovatio. Crassus ofret derfor en tiendel av sin formue til Hercules og ga et stort måltid til hele bybefolkningen. Han skal ha dekket 10.000 bord på Forum. Dette er trolig en overdrivelse, men imponerende var det i alle fall. Ofring og bespisning lot seg for øvrig kombinere: Gudene ville bare ha de delene av offerdyrene som menneskene lett kunne klare seg uten: Skinn, bein, spekk og innvoller. Disse ble fortært av gudene ved hjelp av offerilden, mens resten ble tilbredt mer raffinert og delt ut til deltakerne. Crassus delte også ut korn tilstrekkelig for 3 måneders forbruk til hver borger. For Crassus var penger et middel og ikke et mål. Han skilte seg i så måte klart ut fra sine medkonkurrenter om folkets gunst med hensyn til størrelsen på hans sjenerøsitet, men på ingen måte i formen denne sjenerøsiteten tok. Slik sjenerøsitet finner vi eksempler på helt tilbake til midten av det fjerde århundre f. Kr. Metoden var både tradisjonell og effektiv.

Det var kun Pompeius som benyttet det restaurerte folketribunatet til å skaffe seg ekstraordinære kommandoer i 60-årene. Ingen av de to hadde tatt en provins etter konsulatet i år 70, slik det var vanlig. For Pompeius var dette taktisk – han hadde et fetere bytte i sikte. Crassus var ganske enkelt ikke interessert og han forsøkte heller aldri å skaffe seg en ekstraordinær kommando. Til tross for at Crassus hadde lov til å la seg gjenvelge til konsulatet i år 60 eller 59, ventet han helt til år 55 med å være kandidat til dette embetet igjen. Det kan virke som Crassus primært ønsket å utøve imperium gjennom stedfortreder, d.v.s. gjennom venner og klienter blant pretorene, og om mulig konsulene.

(Triumf, Offerscene)

Hvorfor bidro da Crassus til gjenopprettelsen av tribunatet? Tribunatet gjorde det jo mulig for erkerivalen Pompeius å bygge seg opp til en enda mer formidabel maktfaktor. Mot senatets unisone motstand, med unntak av en ung senator med navnet Julius Cæsar, ble han av folkeforsamlingen i år 67 tildelt en ekstraordinær kommando mot piratene, med prokonsulær myndighet rundt i hele Middelhavsområdet. To folketribuner, muligens venner av Crassus, forsøkte å nedlegge veto mot forslaget på folkeforsamlingen. Da de ble truet med avsettelse og det som verre var, trakk de seg imidlertid tilbake. Året etter fikk Pompeius også kommandoen i krigen mot Mithridates, som også Sulla 20 år tidligere hadde kjempet mot. Denne gangen hengte flere opportunister seg på som Pompeius’ støttespillere, i håp om å nyte godt av hans innflytelse ved en senere anledning. En av dem var Cicero, som i forbindelse med sin egen valgkamp til konsulatet i 63 forsikret velgerne om at Pompeius ville sette stor pris på om akkurat han ble valgt. Hva Pompeius syntes om saken, vet vi ikke.

Pompeius ble altså tildelt ekstraordinære kommandoer som ga ham en enestående militær makt fra 67 til 62 f.Kr., mange bånd til både mektige menn i provinsene og avhengige konger i den østlige del av Romas innflytelsessfære, enorme rikdommer, uvisnelig ære og tusenvis av lojale veteraner. Crassus kjempet forgjeves mot tildelingen av denne myndigheten, som gjorde Pompeius enda mer Magnus enn han var fra før. I så måte var Crassus også typisk, for han var langt i fra alene blant senatorene om å se sine håp knust av folkeforsamlingen i dette spørsmålet. Han var også en av mange tidligere konsuler hvis politiske virke og innflytelse først og fremst ble utøvet i senatet.

(Votering)

Ved siden av den umiddelbare popularitetsgevinsten og det symbolske bruddet med sin sullanske fortid restaurasjonen av tribunatet representerte, kan Crassus’ motivasjon ha vært å styrke sin innflytelse i senatet. Crassus var paradoksenes mester og logikken bak hans politiske virke er nærmest ugjennomtrengelig for antikkhistorikerne. Det er imidlertid ikke usannsynlig at Crassus kan ha gått inn for reformen først og fremst for å gi sine unge protesjeer blant back-bencherne i senatet et saftig politisk bein; tribunatet kunne tjene som et springbrett for deres politiske karrierer. Han ville dermed også få delaktighet i den kontrollen det fullt restaurerte tribunembetet kunne utøve i det politiske systemet. Crassus brukte nemlig sin formue til å knytte til seg unge politikere gjennom rentefrie lån og politisk støtte. Med Crassus som patron kunne disse mennene, ofte fra familier som ikke tidligere hadde gjort seg bemerket i romersk politikk, ha en sjanse til å nå opp i det politiske systemet, påvirke avstemningene i senatet, legge frem forslag eller bruke tribunisiske veto i folkeforsamlingen, og forhåpentligvis også med tiden utøve militært imperium som pretorer og konsuler. I sin tur kunne de støtte, og dermed også forplikte neste generasjon av Crassus’ protesjeer. Igjen er dette en typisk strategi for Romas politikere, og Crassus skiller seg igjen primært ut ved det omfanget denne virksomheten fikk og hans selvstendige linje i senatets alliansepolitikk. Crassus hadde vært raskt ute med å utnytte de mulighetene til nettverksbygging som Sullas fordobling av senatorenes antall til 600 åpnet for. Han tok i mot rekruttene med åpne armer og pengepung.

(Romersk senator med anemasker av forfedre som har besittet kuruliske embeter)

En av de store autoritetene på den romerske republikkens siste generasjons politikere, Eric Gruen, poengterer at det mest bemerkelsesverdige ved Crassus i forhold til andre politikere er fraværet av referanser til hans allierte i nobiliteten. Mens Pompeius’ største ambisjon var å knytte seg til flest mulig aristokratiske slekter og dermed oppnå respektabilitet og anerkjennelse, foretrakk Crassus åpenbart å være sentrum i sin egen klikk og ha frie hender til å manøvrere i det politiske landskap. Han baserte sin innflytelse på juniorsenatorene, som ennå ikke ble spurt om sin mening av den presiderende magistrat i senatet, men stemte over forslaget kun ved å bevege seg til den ene eller andre siden av senatshuset. Cicero kalte dem pedites – de som stemmer med føttene. Gjennom disse kunne Crassus riktignok ikke kontrollere debatten direkte, men han kunne bidra i svært stor grad til å avgjøre utfallet. Fordelen med disse vennene blant pedites var også at de enda ikke hadde fått griller i hodet om å følge en uavhengig politisk linje. De nye mennene var noenlunde lojale, i motsetning til Pompeius’ mange allierte blant de mektigste, men også mest selvstendige og ærekjære adelige familiene. Crassus investerte i fremtiden, Pompeius i fortiden.

Ved siden av restaurasjonen av den tribunisiske makt, fikk konsulene i år 70 også gjennomført en juryreform, der senatorene, ridderklassen og en gruppe like under ridderklassen, skulle ha hver sin tredjedel i jurydomstolene. I et samfunn der en ung aristokrat knapt kunne anses for å være voksen før han hadde stevnet en av sin families fiender for retten, betød dette en betydelig maktforskyvning fra senatorstanden til ridderstanden. Senatorene ble ikke lenger dømt kun av sine likemenn. Dette førte også til at ridderklassen, som alene hadde rett til å by på de offentlige kontraktene om byggeprosjekter og viktigst – ansvaret for skatteoppkrevingen i provinsene, ikke lenger kunne bli dømt av senatorene. Dette ga skatteoppkreverne omtrent fritt spillerom til å tyne provinsene maksimalt, og skremme provinsguvernørene fra å blande seg inn. Paradoksalt nok kunne en provinsguvernør som forsøkte å skåne Romas undersåtter fra skatteoppkrevernes herjinger, risikere selv å bli anklaget for provinsutsugelse og bli stilt for en jury hvor hans likemenn kun kontrollerte en tredjedel av stemmene. Crassus’ interesser i disse skattekompaniene skulle senere bidra avgjørende til republikkens fall, og vi kan ikke utelukke at disse økonomiske interessene var en vesentlig del av hans motivasjon for å gjennomføre juryreformen i år 70. Med disse to reformene var det imidlertid slutt på enigheten mellom de to konsulene.

Fra 67 til Pompeius’ gjenkomst i 62 levde Romas politiske elite i engstelse for hvilke krav Pompeius kom til å stille denne gangen. Pompeius’ hær var enda mer sammensveiset, hadde enda lengre tjenestetid på rullebladet og dermed også et desto større krav på jord enn da han vendte tilbake fra Spania i år 71. Crassus hadde på sin side benyttet ventetiden godt, og stod klar til å undergrave Pompeius’ forhold til de ledende krefter i senatet. I ettertid ble Crassus i denne perioden tiltrodd delaktighet i en rekke konspirasjoner. I Svetonius Cæsar-biografi finner vi således ikke bare tilbakeprojisert Cæsars kupplaner i år 50 til den spede begynnelsen av hans karriere, men også Cæsars delaktighet med Crassus i disse statsfiendtlige planene. Vi får vite at de to herrer i 65 planla å myrde årets konsuler og sine fiender i senatet, og deretter oppkaste seg til henholdsvis diktator og rytterianfører, dvs. diktatorens nestkommanderende.

(Gajus Julius Caesar)

Jeg fester overhodet ingen lit til denne historien. Det er temmelig uforståelig hvorfor Cæsar skulle ønske seg en slik maktovertakelse mens hans karriere tilsynelatende gikk knirkefritt fremover. Det er enda vanskeligere å forstå at Crassus skulle planlegge noe slikt. Han var dette året valgt til sensor, kontrollerte trolig store deler av senatet og hadde en økonomisk makt og derfor også en interesse i det bestående som få andre. Han fant riktignok sensorembetet ekstremt utilfredsstillende. Han lyktes for eksempel ikke i å gi transpadanerne i Nord-Italia romersk borgerrett, da Catulus, hans erkekonservative kollega i sensorembetet, nedla sitt veto mot dette. Hadde Crassus fått gjennomslag, ville de takknemlige transpadanerne trolig støttet ham politisk. Han skal også ha forsøkt å få tak i myndigheten til å annektere Egypt, enten i kompaniskap eller i konkurranse med Cæsar. Heller ikke dette lyktes, da Romas fremste menn bare kunne bli enig om hvem som ikke skulle få denne æren og samtidig den gyllne sjansen til personlig berikelse. Selv om han hadde forutsett at han kom til å lide disse nederlagene, er det usannsynlig at Crassus, som ellers hadde en nøye kalkulerende hjerne, skulle gjøre noe så desperat. Svetonius plasserer imidlertid kupplanene like etter at Cæsar og Crassus hadde besatt sine respektive embeter. Crassus hadde derfor ingenting å klage på, og vi kan også trygt gå ut i fra at han tok det hele med noenlunde fatning da de to sensorene nådde remis og måtte oppgi sine embeter.

Crassus og Cæsar ble også mistenkt for delaktighet i den catalinariske sammensvergelsen i 63. De hadde begge støttet Catilinas kandidatur til konsulatet i 63 og 62. Svaret på om deres støtte går lengre tilbake, og om de to først forlot ham da hans kupplaner ble kjent (eller at de planene var sjanseløse), er som så mye annet med de tre, nærmest en trossak. Crassus var i alle fall i stand til å legge frem dokumentasjon på sammensvergelsen, og satte dermed i gang prosessen som endte med full konflikt med Catilina og hans menn. Om dette innkriminerte Crassus eller renvasket ham, kommer an på øynene som ser.

(Cicero)

For min egen del ender jeg opp med et bilde av Crassus som en spiller innenfor det politiske systemet. Han hadde så lite å vinne og så mye å tape på en ny borgerkrig. Men selv om Crassus ikke stod bak Catilina,kom han likevel til å spille en viktig rolle i dramaet. Sallust gir oss noen ledetråder i vår jakt på Crassus politikeren. Da sammensvergelsen var avslørt ble et vitne ved navn Tarquinius fremstilt for senatet. Han nevnte flere navn, deriblant Crassus. Sallust skriver:

Da Tarquinius nevnte Crassus, som var en mann av fornem slekt, umåtelig rik og med den største innflytelse i staten, var det enkelte som mente at denne påstanden var usannsynlig, mens andre trodde den var sann.”

Jeg hører altså til den første kategorien. Videre:

Like fullt var de siste av den oppfatning at det i en slik situasjon var bedre å fare lemfeldig frem mot en så mektig mann enn å utfordre ham; de fleste av dem var nemlig avhengig av Crassus fordi de hadde lånt penger av ham, og nå skrek de opp at Tarquinius for med løgn og at senatet skulle votere angående dette. På Ciceros råd vedtok senatet så med stort flertall at Tarquinius’ forklaring var falsk, og at han burde legges i lenker og nektes å forklare seg ytterligere før han hadde oppgitt navnet på den som hadde forledet ham til å komme med en slik grov løgn.

Vi hører ikke mer om Tarquinius. Hans munn ble åpenbart ettertrykkelig lukket. Kanskje forlot han aldri det fengselet... Vi leser imidlertid videre:

På denne tiden var det noen som trodde at en av konspiratørene hadde diktet opp hele denne anklagen i håp om at Crassus under den felles fare ville dekke de andre med sin makt og innflytelse, dersom hans navn uttrykkelig ble nevnt i senatet. Ifølge andre var Tarquinius bare et redskap for Cicero, som på det viset ville hindre at Crassus, sin vane tro, påtok seg de sammensvornes sak og dermed laget uro i staten. Selv har jeg senere hørt Crassus si at det var Cicero som stod bak denne skammelige forhånelsen av ham.

Sallust hørte altså Crassus selv snakke om dette, og må ha hatt en rimelig god oversikt over de forskjellige versjonene som var i omløp. Uansett hvilke man velger kan man slå fast følgende: Crassus var immun mot slike anklager. Enten konspiratørene løgnaktig inkluderte ham i sin klikk for å skjule seg bak ham, eller senatorene nektet å godta det de innerst inne trodde var sant, eller Cicero brukte dette opptrinnet for å tvinge Crassus inn på den samle sti, ser vi her Crassus med en formidabel politisk innflytelse. Senatorene ville kanskje ile til forsvar også av mindre ruvende skikkelser enn Crassus, men at det ble ansett for mulig at ryktet var satt ut av konspiratørene for å skjerme seg selv, taler for at han nøt en spesiell stilling i det romerske senat. En stilling han hadde oppnådd på tradisjonelt vis, men med utradisjonelt store ressurser

Uansett om Cæsar på dette tidspunktet stod i et avhengighetsforhold til Crassus eller ikke, havnet han ettertrykkelig i lommen på Crassus da han var på vei ut til sin spanske provins etter preturet i 62. Cæsars kreditorer forhindret ham fra å reise på grunn av misligholdelse av hans enorme lån, men Crassus reddet ham ved å stille garantier. Cæsar slapp dermed fri, plyndret og kriget og vendte hjem med nok sølv til å både gjøre opp regningen for sitt meget kostbare publikumsfrieri tidligere i karrieren, og investere i sin videre karriere. Fra nå av spilte han, som en venn av både Crassus og Pompeius, en nøkkelrolle i den videre politiske utviklingen.

I mellomtiden hadde Pompeius vendt hjem og til alles lettelse demobilisert sine veteraner. Han møtte en meget bastant motstand i senatet, og Crassus’ bidrag til Pompeius frustrasjoner frem til Cæsars konsulat i 59 var årsaken til det såkalte første triumvirat. Det første stikket var relativt uskyldig. Cicero gikk av ved årsskiftet 63/ 62 og forventet at Pompeius ville rose ham til skyene for å ha reddet fedrelandet under sitt fravær. For riktignok hadde Pompeius reddet det romerske imperium i øst, men Cicero hadde, etter egne utsagn (og de var mange) sørget for at det fantes et Roma å vende tilbake til. Cicero forventet derfor en plass ved den store mannens side, og en sentral rolle blant hans rådgivere. Han ble skuffet. I et brev til sin gode venn Atticus forteller Cicero hvordan Crassus mesterlig utnyttet situasjonen under et senatsmøte:

Crassus reiste seg opp og la ut om mitt konsulat i de mest blomstrende vendinger, og gikk så langt som å si at det var meg han skyldte sin status som senator og borger, sin frihet og sitt liv. Hver gang han så sin hustru og sitt hus eller sin fødeby, så han en av mine gaver. For å gjøre en lang historie kort: Han bygget opp hele det tema som jeg selv har for vane å utbrodere på en eller annen måte – alt om ild, sverd og så videre (du kjenner til mitt repertoar). Alt var utført på en virkelig imponerende måte. Jeg satt ved siden av Pompeius og kunne se at han var ille til mote, enten det var fordi Crassus fikk den goodwill som kunne ha vært hans eller fordi det gikk opp for ham at mine fortjenester er tilstrekkelig betydelige til at hele senatet gjerne vil høre dem priset - og det til og med av en mann som hadde atskillig mindre grunn enn Pompeius til å gi meg en slik lovtale. Jeg har jo alltid glorifisert Pompeius på Crassus’ bekostning. Dagens tilskikkelser har imidlertid brakt meg svært nært Crassus.

Crassus’ innflytelse i senatet kom nå for alvor til sin rett. Crassus hadde selv gjennom flere år forsøkt å få myndigheten til å ordne forholdene i klientstaten Egypt. Han hadde som vi har hørt mislyktes, men han lyktes, gjennom en intrikat manipulasjon av det politiske system, lavere embetsmenn, varsler og profetier i alle fall å forhindre at Pompeius fikk oppgaven. Pompeius hadde dessuten to atskillig viktigere saker som trengte senatets godkjennelse. Den ene var ratifiseringen av hans disposisjoner i Øst. Han hadde avsatt og innsatt klientkonger, flyttet grenser, etablert nye provinser og organisert provinsadministrasjonen, ganske på egen hånd. Han hadde i 5 år sammenhengende opptrådt som en monark, men var nå vendt tilbake til Roma uten større formell makt enn en hvilken som helst annen senator. Underveis hadde han trakket på mange tær. Han ba nå om å få alle sine disposisjoner godkjent under ett. Det ville mektige krefter i senatet ikke, og Crassus støttet deres motstand med hele sitt nettverk.

(Pompeius reorganisering av østen)

Den andre store saken hadde enda større sprengkraft: Utdeling av jord til de dimmeterte soldatene, både til veteranene fra felttoget mot Mithridates og til de av veteranene fra den spanske krigen som ennå ikke var belønnet. Pompeius’ høyeste ønske var nå, som jeg har nevnt tidligere, å bli akseptert av de såkalte optimatene. Han ville fjerne seg fra populares og bli anerkjent som primus inter pares – først blant likemenn. For å oppnå dette kunne han ikke gjenta prosessen fra 67, der både senatets nærmest enstemmige motstand og 2 folketribuners veto ble ignorert. For å gjøre en lang og innfløkt historie kort: Verken tribuner eller konsuler alliert med Pompeius, kom noen vei i disse sakene, som var så nært knyttet opp til Pompeius’ prestisje. Han trengte derfor en lojal konsul med kraft nok til å skjære gjennom. Han fant en slik mann i konsulatet i 59.

Betegnelsene optimates og populares definerer ikke fasttømrede politiske grupperinger eller partier, og de enkelte politikerne kan heller ikke alltid plasseres i den ene eller andre kategorien. For å ytterligere komplisere dette forholdet: Optimates betyr direkte oversatt ”de beste” og det var det få senatorer som ikke ville gå for å være. Crassus hadde en fot i begge leire, eller kanskje snarere ingen i noen av dem. En person som Julius Cæsar var imidlertid, fra først til sist en popularis, som var oftere i konflikt med det konservative senatsflertallet enn det motsatte.

Optimatene så derfor med uro frem til år 59. De regnet det, til tross for sin store innflytelse, for sikkert at Cæsar kom til å vinne det ene konsulembetet. Cæsar hadde basert hele sin karriere på å kritisere profitørene fra Sullas proskripsjoner, tale folkets sak og gi velgerne forhåpninger om sosiale reformer. Hans motstandere grep til to forholdsregler. For det første delte de ut enorme summer i bestikkelser for å få den pålitelige Bibulus valgt som hans kollega. Han kunne forhåpentligvis holde urokråken under kontroll og ble da også valgt som Cæsars kollega. For det andre bestemte de for sikkerhets skyld at begge konsulene for år 59 etter embetsåret skulle få Italias veier og beitemarker som sine provinser. På den måten kunne de sette en stopper for Cæsars videre avansement. En slik provins ville verken gi mulighet til krigføring, triumfer eller personlig berikelse. Cæsar ville også trolig heller ikke kunne betjene sin gjeld. Pompeius og Cæsar fant fort ut at de kunne tjene på å samarbeide i år 59: Pompeius ville ha sine disposisjoner godkjent og sine soldater belønnet. Cæsar ville ha en skikkelig provins og dessuten innfri forventningene til folkevennlig lovgivning han hadde skapt gjennom sin karriere så langt.

Til alt dette trengte de Crassus. Crassus hadde selv vært med på å skape den situasjonen som drev Pompeius inn i en allianse med Cæsar, og Cæsar var i alle fall på dette tidspunktet på god fot med Crassus. Nøyaktig hvor mye Cæsars egen popularitet, den store Pompeius’ støtte og Crassus’ nettverk betydde for Cæsars valgseier, vet vi ikke. Trolig startet imidlertid Cæsar sitt arbeid med å forene sine to mektige venner først like etter valget. Men rent bortsett fra vennskapet til Cæsar – hva kunne bevege Crassus til å hjelpe erkerivalen Pompeius?

Her opptrer Crassus igjen som en typisk romersk politiker både i sine motiver, sine metoder og i sine tilbakeslag. Crassus hadde året før uten hell forsøkt å få senatet til å imøtekomme de såkalte publicani. Dette var romerske riddere som bød på offentlige kontrakter om skatteinnkrevingen i provinsene. Problemet i år 60 var at skattekompaniene som hadde fått tilslag på oppkrevingen i Lilleasia, i sin entusiasme over Pompeius’ militære suksesser, hadde bydd mer enn provinsen, selv med de mest brutale innkrevingsmetoder, kunne kaste av seg. Crassus var deres talsmann, men lyktes ikke å få senatet med seg på å komme publicani i møte.

Vi har ikke tilstrekkelig informasjon om hvorfor Crassus støttet skattekompanienes krav til de grader at han gikk inn i en allianse med Pompeius, men flere muligheter peker seg ut som sannsynlige. For det første: Crassus var trolig skattekompanienes beskytter og opptrådte slik en god patron skulle. Alle romerske politikere kjente verdien av slike innflytelsesrike støttespillere, særlig etter at ridderklassen, med Crassus’ hjelp, fikk kontrollen over jurydomstolene. For det andre kan den driftige forretningsmannen Crassus, via mellommenn, ha hatt egne økonomiske interesser i skattekompaniene. Det var etter loven kun ridderklassen som kunne by på kontraktene, men det fantes trolig smutthull som gjorde det mulig for senatorer å spekulere i disse via mellommenn. For det tredje kunne den kortsiktige alliansen med Cæsar og Pompeius ha passet godt i Crassus’ langsiktige rivalisering med Pompeius. Den beregnende Crassus kan ha forutsett at Pompeius’ allianse med den folkevennlige Cæsar ville drive ham bort fra de konservative kreftene i senatet, som han så gjerne ville bli akseptert av. Crassus, som hadde en mer uavhengig maktposisjon i senatet og dessuten kunne regne med at de to andre partnerne ville få hovedtyngden av kritikken, var derfor tilsynelatende i en vinn-vinn situasjon.

Betegnelsen på denne alliansen, det første triumvirat, er likevel misvisende av flere grunner. For det første var alliansen på ingen måte formalisert slik det egentlige triumvirat mellom Cæsars arving Octavian, Antonius og Lepidus var i 43. For det andre var alliansen ikke i stand til å dominere den politiske arena etter Cæsars konsulat og avreise til Gallia. Og for det tredje ble triumviratet, om denne betegnelsen overhodet kan brukes, forandret til et duovirat allerede i april 59.

Da Cæsars lovforslag om å dele ut jord til både veteraner og fattige byborgere ble debattert på et folkemøte, talte han med sine to mektige allierte ved sin side. Crassus forholdt seg klokelig i ro, men Pompeius erklærte at om motstanderne forsøkte å sabotere avstemningen, ville han appellere til sine veteraner. Folket jublet og senatet gremmet seg. Da loven senere ble lagt frem til votering i folkeforsamlingen, forsøkte ikke bare flere folketribuner, men også Cæsars kollega Bibulus å stoppe avstemningen. Tribunene ble jaget av mengden og Bibulus ble offer for det beste eksempelet på skittkasting i romersk politikk: Hans fasces, dvs. de romerske embetssymbolene, ble ikke bare knekket og hans liktorer jaget - noen tømte også en bøtte gjødsel over hodet hans. Han tilbrakte resten av året i sitt hus hvor han skrev nidvers og edikter mot Cæsar, og hevdet at samtlige vedtak i folkeforsamling de påfølgende måneder var foretatt i strid med de religiøse varslene og på forbudte møtedager. Senatet ble overkjørt og mange senatorer holdt seg hjemme.

(Fasti)

Etter at alle de tres primære mål var nådd, ble Crassus skjøvet stadig lengre ut i periferien. De to andre inngikk en ekteskapsallianse, Pompeius ble invitert til å tale før Crassus i senatet, Cæsar fikk en skikkelig kommando med mange legioner, men vi finner ikke noe informasjon i kildene om at Crassus fikk flere politiske bein i annet halvår av 59. Pompeius og Cæsar støttet ikke Crassus’ kandidat til neste års konsulat, men fikk valgt begge sine. Crassus’ politiske virksomhet fra mai 59 til april 56 var preget av hans bestrebelser på å igjen gjøre seg uunnværlig for dem og dessuten hente inn det forspranget Cæsar gjennom sine galliske felttog hadde fått. Cæsars posisjon ble stadig mer uavhengig, på grunn av hans militære ære, minnet om hans populære reformer og ikke minst – hans stadig økende innflytelse over juniorsjiktet i romersk politikk. Gallisk gull og sølv strømmet inn i Roma og ble brukt til å skape et nettverk i konkurranse med Crassus. Dermed ble Crassus gradvis berøvet for sitt ene fortrinn versus Cæsar.

Crassus benyttet seg igjen av en splitt og hersk strategi. I første omgang forsøkte han via sine venner blant de unge politikerne, å skyve Pompeius enda lengre fra optimatene. En av disse var den aggressive og uberegnelige patrisieren Clodius, som lenge hadde forsøkt å bli folketribun, til tross for at det var kun plebeiere som kunne bli valgt til dette embetet. Clodius’ personlige fiende, Cicero hadde ertet på seg Pompeius og Cæsar i år 59. Han kunne ikke la være, under en rettssak ført i full offentlig under åpen himmel på Forum, å si noe ufordelaktig om den politiske situasjonen. Samme ettermiddag hadde Cæsar, i kraft av sin stilling som statens yppersteprest, pontifex maximus, innfridd Clodius’ ønske om å bli overført fra patrisierstanden til plebeierstanden, og det var Pompeius som tok varslene forut for prosedyren.

Pompeius og Cæsar angret imidlertid kort tid etter, da det ble klart at Clodius ikke kom til å bli noe lydig redskap for dem. De prøvde uten hell å få annullert Clodius’ overføringen til plebeierstanden, men oppnådde kun å fremskynde bruddet med ham. Crassus ser imidlertid ut til å ha gledet seg over sin unge protesjés aktiviteter fra første stund, selv om folketribunen Clodius drev hans nye allierte Cicero i eksil. Cicero hadde i strid med loven henrettet fem av Catilinas medsammensvorne uten rettssak. Romerske borgere hadde rettigheter. Cicero var nyttig som alliert, men kanskje enda nyttigere i eksil. Pompeius’ rolle i Clodius’ nye plebeiiske status og hans manglende evne til å beskytte Cicero mot tribunen, førte nemlig til at optimatene ble enda kjøligere overfor ham.

(Augustus som pontifex maximus)

I tillegg til å drive Cicero i eksil, stilte Clodius nå spørsmålstegn ved legaliteten av Cæsars lover, som var vedtatt i strid med de religiøse varslene og tribunenes veto. Dette førte ikke bare til at Pompeius’ disposisjoner i øst og jordfordelingsprogrammet kom under debatt, men stilte også spørsmål ved legaliteten av Cæsars kommando i Gallia. Igjen kunne Crassus gni seg i hendene. Trolig var hans del i triumviratets frukter, lettelsene i skattekompanienes betingelser, allerede et fullbyrdet faktum. Hvis ikke var prisen uansett verdt å betale etter skuffelsene alliansen hadde brakt ham.

(Ptolemeus ”Auletes” (fløytespilleren) som i 50-årene forsøkte å bestikke ledende romere til å hjelpe ham tilbake til tronen i Egypt)

Clodius var nyttig, men kunne også bruke Crassus for sine egne formål: Under en rettssak der Pompeius talte for forsvaret, ble han stadig avbrutt av mobben rundt rettstribunen. Pompeius var et lett bytte for dem: Pompeius var tidligere utnevnt til sjef for kornforsyningen, han hadde ikke klart å skjule sine ambisjoner om å ordne forholdene i Egypt, og han var på ingen måte likegyldig med sitt utseende og image.

Clodius ledet en nøye innstudert vekselsang:

- Hvem er en lidderlig hærfører?

- Pompeius! Kom det fra mengden.

- Hvilken mann trakter etter en annen mann?

- Pompeius!

- Hvem klør seg i hodet med en finger?

- Pompeius!

- Hvem er det som sulter folket i hjel?

- Pompeius!

- Hvem er det som vil dra til Egypt?

- Pompeius!

- Hvem vil dere at skal dra til Egypt?

- Crassus!

Den nå hjemvendte Cicero skriver i rapporten til sin bror Quintus i januar 56, at Crassus var et misbilligende vitne til denne oppvisningen av sin protesjés lojalitet. Clodius signaliserte: Rører dere meg kommer Crassus og tar dere, og han er mye større og sterkere enn jeg. Cicero fortsetter i sitt brev med en beskrivelse av Pompeius’ stigende paranoia. Alle hadde rottet seg sammen mot ham. Pompeius var omsider moden for en fornyelse av triumviratet, og i denne skulle Crassus spille en mer fremtredende rolle.

I den andre uken av april år 56 møttes Crassus og Cæsar i Luca, Nord-Italia. Noen dager senere kom også Pompeius. Mange senatorer og embetsmenn fulgte dem. Fra dette tidspunktet slutter Crassus’ normale karriere og hans virke som en ekte dynast begynner. De tre ble enige om at Cæsars kommando skulle forlenges, at Pompeius og Crassus skulle bli konsuler i 55 og at de deretter skulle inneha omfattende kommandoer i Romas provinser. I realiteten bestemte de tre seg for å dele det romerske imperium mellom seg. De hadde også bestemt seg for at ingen opposisjon ville bli tolerert. Dette var et triumvirat, som i motsetning til den løsere alliansen i 59, virkelig fortjente sitt navn.

Det politiske systemet ble ved hjelp av triumvirenes klienter skamløst manipulert. Åpenbart var de tre imidlertid ikke sikker på at selv deres kombinerte innflytelse var tilstrekkelig for å oppnå det ønskede valgresultatet. Valgene ble derfor gang på gang utsatt, for at en anselig kontingent av Cæsars soldater kunne komme til Roma og bruke sin stemmerett. For å være helt sikker ble alle motkandidatene, med unntak av en Domitius Ahenobarbus, skremt av banen gjennom trusler og maktdemonstrasjoner. Senatet kledde seg i sørgeklær for å vise sin protest og år 55 begynte uten embetsmenn. Valgene ble først avholdt i begynnelsen av embetsåret, og ikke overraskende ble republikkens Knott og Tott valgt til konsuler. Triumviratet var også denne gang ikke først og fremst et middel til å vinne frem i folkeforsamlingen, men snarere et middel til å forhindre opposisjonen i å stikke kjepper i hjulene for triumvirene. Forskjellen fra alliansen i 59 var imidlertid at de tre ikke stolte på at folkeforsamlingen selv fritt for obstruksjonsforsøk fra optimatene, ville stemme slik triumvirene ønsket. Fra nå av og frem til republikkens fall i år 49 f. kr. da Cæsar til slutt satte sine tropper inn mot Pompeius og senatet, ble hva borgerne som deltok i folkeforsamlingene måtte mene, stadig mer irrelevant. I år 54 dro Crassus til Syria for å kjempe mot partherne. Han rakk å se sin hær utmanøvrert og slaktet, og sin ambisjon om å bli en ny Magnus knust, før han selv ble drept i 53 f.Kr.

(Partherne gir legionsstandardene tapt under Crassus’ felttog tilbake til romerne)

Triumviratet ble igjen til et duovirat, duoviratet slo sprekker og senatet utpekte den samme Pompeius de 10 år tidligere, gjennom sin lite gjennomtenkte motstand, hadde drevet i armene på Cæsar, til å lede dem mot den opprørske prokonsulen i Gallia. Det mest paradoksale er kanskje at Cæsar neppe ville ha blitt Gallias erobrer og Romas diktator om senatet hadde vist Pompeius tillit da han ba om den. Hva som hadde skjedd om Crassus vendte seierrik tilbake fra parterkrigen, overlater jeg til leseren å spekulere omkring.

(Vercingetorix, Cæsar imperator, Cæsar diktator)